Gå til sidens hovedinnhold

Uravstemning i møte med realpolitikk?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

SVs landsmøte våren 2021 vedtok nesten enstemmig at et eventuelt forhandlingsresultat om regjeringsmakt skulle legges ut til medlemmene som uravstemning. Ved første øyekast ser dette ut som en radikal utvidelse av partidemokratiet, men er det det?

SV har som de andre politiske partiene i Norge et strengt definert organisasjonsdemokrati. Sentralstyre med arbeidsutvalg, landsstyre, fylkes og lokallag og øverst i næringskjeden landsmøtet. SVs tillitsvalgte i hver ledd velges av sine medlemmer. Vedtak om politikk og organisasjon gjøres etter meningsbryting mellom tillitsvalgte.

Uravstemning bryter med dette organisasjonsdemokratiet. Nå skal våre 16 000 medlemmer avgjøre om en eventuell regjeringsplattform der SV skal delta, er god nok. Den viktigste avgjørelsen for partiet på 2020 tallet skal avgjøres uten krav til å sette seg inn i saken. I tillegg starter standpunktet i gang en debatt hos våre potensielle regjeringspartnere, om hva som skjer om parti og ledelse skulle være uenige.

Hvordan en uravstemning skal gjennomføres er fremdeles ikke helt klart. Et minimum for organisasjonsdemokratiet må være at det gis tid til politiske møter i hele SV-organisasjonen, slik at det blir mulig å diskutere forhandlingsresultatet med andre SVere før en går hjem i sitt lønnkammer og avgir stemmen.

Hva bestemmer om det blir ja eller nei? Jeg er ganske overbevist om at et forhandlingsresultat som anbefales av Audun Lysbakken vil få et rungende ja tilbake. Men SV, som sansynligvis partiet med flest idealister, vil også få en rekke stemmer i kategorien «Min hjertesak er med/ikke med». For egen del er jeg rede til å si ja til gratis SFO, gratis tannbehandling og arveavgift i bytte mot amerikanske baser og nei til forbud mot atomvåpen? Eller omvendt? Og hva om alle overnevnte saker er med – men nei til uravstemning? Er uravstemning vårt ultimatum i regjeringsforhandlingene?

Jeg er en svoren tilhenger av utvidelse av partidemokratiet. I de fleste partier (inkludert SV) tas beslutningene stadig høyrere opp og av færre - jo vanskeligere/viktigere beslutningene er. (Hvem setter ned SVs forhandlingsutvalg?)

Om SV ville være «demokratisk» modig kalte vi inn til ekstraordinært landsmøte om forhandlingsresultatet. Landsmøtet har i alle år vist seg å være svært egnet til meningsbryting, debatt og kompromisser. Landsmøtet har også den nødvendige tillit i SV til å være vedtaksorganet. Fylkesdelegasjonene kunne være de samme som vedtok programmet. Korte tidsfrister hadde i mindre grad vært problematisk, og SV kunne stilt ett ultimatum, nemlig at forhandlingsresultatet måtte være klart fire dager før SV skulle ha landsmøte.

Ap og Sp ville med letthet ha akseptert dette, og vi hadde hatt en mindre ting å forhandle med/bort.

Men dette er ikke på bordet om ikke landsstyret plutselig skulle få en åpenbaring førstkommende lørdag. Det landsstyret derimot må diskutere er om uravstemning er en lapp på forhandlingsbordet eller ikke, og om det er en stor eller liten lapp. Fra utkant-SV, hvor jeg befinner meg, vil det oppfattes som rart om lappen ikke var veldig liten. Jeg bytter gjerne inn uravstemning mot Fedje-ubåt, Førdefjorden og ja til Bergensbanen.

Så blir det sikkert uravstemming, for Ap er det ikke viktig, og Sp får en statsråd ekstra. Om Audun Lysbakken sier ja sier vi også ja. Hvorom hersker ingen tvil.

For en gammel kritiker som meg forholder jeg meg retten til likevel å kritisere en rødgrønn regjering om de skulle komme til å gjøre noe dumt. Uravstemning kan ikke tolkes slik at partiorganisasjonen er bundet til masta i fire år uansett. Det ville i alle fall ikke være demokratisk.

Kommentarer til denne saken