Gå til sidens hovedinnhold

Urban gruvedrift, byens nye oppgave?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som studenter kunne vi oppleve at flaskepanten reddet helga. Rotet ble altså til en ressurs. Noen år seinere holdt vrakpanten fra den gamle Forden akkurat til en forlovelsesring. En kjærlighet ble vekslet inn i en annen.

Pantesystemet etablerer en verdikjede for brukte bokser, brusflasker, gassflasker og biler, og er vellykkede miljøtiltak som bidrar til innsamling og gjenbruk av ressurser. Ved inngangen til det grønne samfunnet må vi tenke slik også om gamle elektriske ledninger, vannrør, asfalt, betong, kassert metall og forbrukerelektronikk. Dette er ressurser som vi finner mest av i og rundt byene våre. Jakten på og gjenbruk av disse «byressursene» har fått navnet urban gruvedrift.

Den tradisjonelle arbeidsdelingen mellom by og land har vært at byene forbruker varer mens distriktene leverer råvarer. Men framtidens sirkulærsamfunn og urban gruvedrift snur om på denne arbeidsdelingen. Prinsippet i den sirkulære økonomien er at brukte materialer og varer går inn i økonomien på linje med de ubrukte eller jomfruelige varene.

Skal det meste av råvarer hentes ut av produkter som allerede har vært i bruk, finner vi mest råstoff der flest folk lever – i byene. Sirkulærøkonomi, med prinsipper som reduksjon, reparasjon og gjenvinning, sparer jordas ressurser, men kan også endre vår oppfatning av distriktene som råvareprodusent. Tradisjonell gruvedrift innebærer store naturinngrep. Den moderne urbane «gruvedriften» kjennetegnes av en effektiv uthenting av brukte mineraler

Urban gruvedrift har mange kilder å ta av, fra nedgravd og forlatt VVS-infrastruktur og gamle bygninger til TV-er, PC-er og mobiler i de tusen hjem - såkalt EE-avfall (elektrisk og elektronisk). Alt dette må vi nå forstå og forvalte som verdifulle ressurser og råvarer som kan inngå i produksjon av nye varer. Mange kasserte EE-produkter inneholder sjeldne jordartsmetaller, som er verdifulle og har viktige industrielle anvendelser. Nye verdikjeder og kretsløp må etableres, slik at avfallet sirkuleres tilbake som ressurser i ny produksjon.

Materialer som allerede er i bruk, må betraktes som ressursreserver, fra aluminiumet i en flykropp til metallet i motorblokka på bilen din. Av alt aluminium som noen gang er utvunnet eller prosessert er 75 prosent fremdeles i bruk. Studier viser at aluminiumsindustrien kan halvere utslippene av klimagasser gjennom resirkulering og innføring av ny teknologi, i tillegg til noe lavere forbruk.

For kobber er det beregnet at el-avfallet sammen med bilene som blir resirkulert i Norge, gir oss omtrent 20.000 tonn kobber årlig. Det er omtrent like mye kobber som gruveselskapet Nussir regner med å hente ut hvert år.

Dette viser at vi har behov for å kartlegge og få økt forståelse for hva som kan drive urban gruvedrift og sirkularitet i samfunnet. Det er mye som gjenstår før dette er på plass, og systemet er komplisert og avansert. Det er temaet for prosjektet UrbanMine, som er et samarbeid mellom Nord universitet, Nordlandsforskning, utvalgte kommuner og avfallsselskap. Målet er å finne flere svar på hvilke muligheter og hindringer vi har på veien til et sirkulært samfunn.

I framtidas sirkulære samfunn er altså byen en stor «reprodusent» av råvarer som trengs i framtiden. Samfunnet sparer ressurser, mens natur og miljø blir spart for ødeleggende inngrep. Det er klimavennlig. Og ikke minst; by og land kan gå hand i hand.

Kommentarer til denne saken