Gå til sidens hovedinnhold

Ut av dvalen - dette er hverdagen vår nå

Artikkelen er over 1 år gammel

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er noe drømme- eller dvaleaktig over livet nå. En saktegående, traurig dvale der vi alle går og venter, der hundretusenvis fortsatt mangler jobb eller er redde for å miste den, og der følelsen av midlertidighet og unntakstilstand fortrenger alt det vi vanligvis gleder oss til. Begrepet «dugnad» har for lengst og for alltid endret betydning, og så går vi rundt her da, og venter på at dette skal ta slutt.

Jeg savner det normale hver eneste dag. Å gå på butikken uten å drive kompliserte koreografiske øvelser med andre mennesker for å unngå å krysse hverandres utpust. Gå på trikken uten å måtte holde balansen når trikken begynner å røre seg, siden jeg ikke kan ta på noe rundt meg med hendene. Hente datteren min i barnehagen uten å måtte la bussene jeg skulle tatt kjøre forbi, siden de ser så tettpakkede ut, for fulle til at det er trygt.

Jeg savner å kunne klemme folk det er lenge siden jeg har møtt, uten å tenke videre over det, når jeg møter dem på gata. Jeg savner å bo i en by der vi har et levende kulturliv, idrett, ting som skjer rundt meg. Å gå på fotballkamp. Kunne gå inn i et butikklokale uten å motta blikk fra andre kunder som om jeg er en potensiell fare og smittebærer (for det er jeg jo).

Jeg sender uansett det samme blikket tilbake til andre. Vi ser på hverandre som en mulig trussel i noen sekunder, før vi går tilbake til å være vanlige medborgere, eller kunde og butikkansatt, eller felles passasjerer på kollektivtransporten. Vi gå der og skuler på hverandre alle sammen, og jeg savner ei tid da vi ikke gjorde det.

Snart kommer jeg kanskje til å savne å se ansiktene til folk jeg passerer på gata, mens de alle er skjult av munnbind.

Ingen skal si at ikke denne evinnelige distanseringen, avstanden, alle disse begrensningene, ikke forandrer oss. Så klart de gjør det. Så jeg gleder meg helt uendelig mye til begrensningene ikke er der lenger.

Men nå er det kanskje på tide at vi alle innser hvor langvarig dette kan bli. Og kanskje trenger vi at våre ledere minner oss enda tydeligere på nettopp det.

Vi trengte sikkert optimismen for å komme oss gjennom de første ukene av pandemien, eller kanskje var det alt pratet om at en vaksine kan gå fort å lage som festet seg i oss: Det virker uansett som om mange av oss tenker at trusselen fra covid-19 er over neste år. Vi utsetter store konserter og arrangement med et år. Fotball-EM. Mediene melder at en vaksine kan være klar neste sommer.

Men det er jo absolutt ingen garanti for det. Og det fyller meg med et ganske intenst ubehag å tenke på det, et ubehag som bare tiltar når jeg skriver det: Kanskje får vi aldri en vaksine som er god og trygg nok til å immunisere hele befolkningen.

Eller: Kanhende det er mulig, men at det vil ta årevis, så lang tid at vi fortsatt bare er helt i begynnelsen av pandemien.

Jeg forstår at det for en statsminister eller helseminister er lettere å sukre smittevernstiltak og upopulære reguleringer med å si at om vi alle gjør slik, kan vi raskere gå tilbake til normalen. Men jo lengre tid vi må leve med denne pandemien, jo tydeligere blir det for oss alle at vi står ovenfor et øyeblikk i historien som forandrer mer enn vi kanskje greide å se for oss i begynnelsen. For hva er egentlig «tilbake til normalen» for næringer som i to eller tre år ikke har kunnet operere? For et organisasjonsliv som i flere år kun har avholdt møter på nett?

Om et par år vil vi kanskje måtte spørre oss: Hva er egentlig «tilbake til normalen» for barn som så lenge de kan huske har vært inndelt i mindre grupper og som aldri har kunnet leke fritt med hvem de vil?

Kanskje har vi flere år foran oss, uten normal mulighet til å samles i større grupper. Frivilligheten, sivilsamfunnet, den politiske grasrota vår vil settes på en prøve ulikt noe annet. Forholdet oss alle imellom, som medborgere. Hele næringer som i dag pines og plages av skiftende smittevernreguleringer, kan komme til å falle helt over ende og forsvinne. Og jo lengre dette varer, jo mer er det den nye normalen. For hver nye oppblussing av smitte vi nå vil oppleve, med påfølgende innstramminger og smitteverntiltak, blir hverdagen vår nå den nye normalen, og tida før pandemien noe fjernere.

Fortsatt insisterer vi på å behandle pandemien som et kortvarig unntak, mens vi venter på at ting blir som før. Men det skulle ikke mer til enn noen uker uten smitte av betydning, før hele Norge kollektivt senket skuldrene og agerte nesten som vi gjorde før pandemien. Vi reiste, vi tok fly, vi tok inn på hotell, vi sto i kø i tette badeområder, vi stuet oss inn på restauranter og museer og turistattraksjoner. Mange ga faen og avholdt store fester med mange titalls deltakere, selv om de visste det var galt.

Oppblussingen av smitte de siste ukene er en rå påminnelse om hvor sårbart samfunnet blir i møte med slike trusler, hvor vanskelig det er for oss mennesker å møte pandemien med stoisk ro og standhaftighet - og hvor hardt vi ser ut til å insistere på at alt skal tilbake til det gamle. Bare én storfest må jo gå bra. Én ferietur til utlandet. Eller hva? Men for hver gang vi får oppblussinger av smitte som nå, blir «det gamle» en fjernere drøm.

Dette er hverdagen nå. Dette vil være hverdagen vår i lang tid. Og i den andre enden av alt dette vil økonomien vår være forandret, arbeidsplassene og bedriftene våre, og kanskje viktigst: Hvordan vi forholder oss til hverandre, kommuniserer, diskuterer, hvordan kultur og politikk fungerer, når vi ikke kan samles og møtes.

Så kanskje bør vi begynne å tenke mer på hva som skal komme etterpå, og hvordan vi skal få det til, og bruke litt mindre tid på å se tilbake. Kanskje blir det lettere da, å holde oss i skinnet, å forbli konsentrerte, å unngå risiko, å unngå å utsette andre for smittefare.

For jeg kan bare snakke for meg selv, men: Én ting er å leve med følelsen av ubehag og utrygghet. Det må vi bare klare, sammen. Men dette dvaleaktige, dette midlertidige og følelsen av uvirkelighet, det må vi komme oss ut av. Dette er hverdagen vår nå.

Kommentarer til denne saken