Hytta og fritiden er det som drar i andre enden til seg barna, men er det barn og unge som blir dratt dit, eller er det de voksne med sine egne prioriteringer og lokkemidler? Håndballen er som de aller fleste er kjent med basert med kamper og sesong når det er helg, og for mange helgefri. Og her kommer problemet til håndballen.

På den ene banehalvdelen står barna, på den andre står hytta, og foreldrene er dommere. Da går det som det ofte går, håndballen taper kampen, og vi føler oss bortdømt. Gang på gang. Håndballen taper ofte kampen før den har startet, men hvem som vinner den er mer uvisst .Det er i alle fall ikke barna, er det foreldrene?

Nå skal det presiseres tidlig i dette innlegget at det er selvsagt ikke snakk om alle foreldre, men mitt inntrykk de siste år er at det blir flere og flere. Mang en gang har jeg selv, og andre håndballtrenere vært i kontakt med barn fra 6–7 års alderen og opp til 10–12-årsalderen, som enten har sluttet med håndball, eller ikke får lov til å begynne. Årsaken er at håndball tar for mange helger (sier mamma og pappa).

Jeg har møtt flere barn som har grått fordi de ikke får spille håndball, ettersom kamper arrangeres når det er helg og familietid. Jeg vil med dette få komme med en oppklaring: Ja, håndballkamper går på helg fra de er rundt 10 år og de begynner å spille seriespill. Da er det kamper cirka 4–7 helger i løpet av året. Håndballsesongen går fra cirka midt i oktober til slutten av mars. Vi kan vel si i snitt 6 av 25 helger der. De som er yngre enn dette, fra 6 år og opp til 10 år, spiller ikke seriespill. De deltar ofte på Nissecup, Påskecup eller annen type arrangement som går over en helg eller en dag som oftest.

På disse aller yngste går det med to, kanskje tre helger i løpet av sesongen. Det er nå det drar seg skikkelig til, fra 12 år og oppover må man regne med 10–12 helger i løpet av sesongen, som varer bortimot 6 måneder. Disse helgene er jevnt fordelt mellom hjemmekamper og bortekamper, og enkelte ganger er det helger hvor det bare er en kamp på søndag ettermiddag, så helga på hytta er ofte godt bevart likevel. Herfra og oppover i alderen er det stort sett likedan med antall helger og kamper hver sesong.

Så tenker jeg, hvorfor ikke prioritere barna på disse få helgene? Eventuelt la barna ligge over til en lagkompis/ -venninne, så kan vi andre som er interessert, gi dem mat og ta dem med på kamp? For min egen del startet jeg som trener for rundt 20 år siden, og har utallige timer sammen med barn og ungdom i de aller fleste idrettshaller i Trøndelag. Det gir meg utrolig mye både som trener og forelder, men ikke minst som menneske. Jeg er også veldig klar på at barn og ungdom må/bør drive med flere idretter som fotball, turn, friidrett og andre aktiviteter som finnes i nærmiljøet, men for å framsnakke håndballen som jeg kjenner best til så har den noe unikt med seg.

Den har et miljø i garderobe, bane og tribune som er veldig spesielt. Et samhold blant barn og ungdom, og en respekt for hverandre som skaper et godt miljø både som utøver og voksen. Vi er trenere i nærmiljøet som stiller opp mange dager i uka for å være sammen med deres barn, og i tillegg er vi der hver eneste kamphelg. Og, det er ikke bare fordi vi har med våre egne barn, men fordi vi trives i miljøet og sammen med barna.

Flere trenere har ikke barn med på laget engang, men deltar og bidrar på grunn av interessen for idretten og nettopp dette med det unike samholdet vi ser og opplever både i garderobe og på banen. Hvorfor er det enkelte foreldre som ikke gir barna lov til å ta del i dette, når barna har så lyst? Ved siden å ha vært trener for håndballen har jeg også vært engasjert i fotball for yngre, og har brukt min tid på sidelinje og forskjellige arenaer hvor mine barn har deltatt. Jeg har utafor håndballbanen opplevd voksne som kaller håndball for «homo-idrett».

Hvordan i all verden skal vi kunne rekruttere barn til idretten når det finnes slike holdninger blant voksne? Nå er det ikke sånn at jeg ønsker å lage et glansbilde om at alt er så bra innafor håndballen og få barna til å velge håndball foran noen annen idrett, men vi er iallfall en gjeng med trenere som har som intensjon å gjøre vårt beste for alle barn som er med.

Dette være i form av at det skal være morsomt og sosialt på trening og kamp. Ofte så får vi det til, andre ganger glipper det litt med at noen barn er litt misfornøyd etter at de enten har fått en ball i ansiktet, ikke fikk kastet med den de aller helst ville kaste med på trening, eller at de ikke fikk nok spilletid i kampen. Men dere skal vite at vi gjør alt i beste intensjoner, og vi prøver så godt vi kan. I alle fall de trenere jeg kjenner.

La barna få prøve håndball, la de i alle fall få komme på en trening eller to for å se om de synes det er morsomt. Deretter kan de selv få være med å ta avgjørelsen på om de begynne på et lag eller ikke, i stedet for foreldre som skal bestemme at det er mer morsomt på hytta. Er det ikke tross alt det det handler om? Å legge til rette for barna, eller har jeg misforstått, at det egentlig handler om å legge til rette for oss voksne og hyttelivet, så får barna komme i andre rekke?

Uansett jeg velger det første, og takker så meget for at jeg får låne deres barn/ungdom flere ganger i uka.

Innlegget sto opprinnelig på trykk i Namdalsavisa.