Gå til sidens hovedinnhold

Utfordringer i helse og omsorg. Skal det gjøres verre?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den 16.oktober kunne vi lese i Trønder-Avisa om utflytterne fra gamle Nord-Trøndelag. 26.oktober leser vi i samme avis om helsepersonell som sliter med å få fulltidsstillinger, eller stillinger som man kan leve av. Det beskrives en kultur i gamle Nord-Trøndelag hvor ledere mener det ikke er mulig å øke stillingsandeler på bakgrunn av redusering i antall årsverk. Ansatte i Verdal og Levanger kommune gikk til avisa med sine avvik som følge av manglende personell (Trønder-Avisa 13.oktober). 29.oktober leser jeg følgende overskrift i Trønder-Avisa: «Steinkjer kommune må spare 16 millioner. Her er kuttlista: Sykehjemsplasser ryker, spesialundervisning og barnevern reduseres». Jeg kjenner det knyter seg i kroppen. Æ bli støgg førbainna, på godt trøndersk. Det er ikke butikk å jobbe med mennesker. Det skal ikke gå i pluss. Da har vi misforstått.

Disse sakene må sees i sammenheng. Jeg kan ta min egen historie som eksempel.

Jeg anser meg selv som Steinkjerbygg, vokst opp på Inderøy, men med mine røtter fra Sørlia og har store deler av mitt voksne liv bodd på Steinkjer. I 2018 var jeg ferdig utdannet sykepleier ved Nord Universitet. Da hadde jeg allerede jobbet åtte år i Steinkjer kommune i helse- og omsorgssektoren. Når jeg var ferdig som sykepleier hadde jeg, på grunn av en svært god sjef, 50% stilling som helsefagarbeider. Dessverre ga dette meg ingen annen fordel enn fortrinn når jeg skulle søke stilling som sykepleier. I mine åtte år i helse og omsorg hadde jeg vært gjennom en stor omstillingsprosess, sju sjefer, sett utallige kollegaer slite med å få økt stilling og en turnus man kan leve med, og jeg hadde virkelig fått sett forandringene og utfordringene både i tjenestebehovet og bemanningen. I likhet med flere andre jobbet jeg flere steder. Det betyr å gjete etter vakter, å alltid ha telefonen i nærheten om noen skulle ringe, å aldri kunne planlegge fritid. Jeg kunne jo ikke gå glipp av en ekstravakt. Hvem vet når neste dukker opp? Jeg vet at mange som jobber i denne sektoren jobber på akkord med seg selv. Vi holder ut fordi vi brenner for pasientene. Den som tror at noen utdanner seg til helsepersonell for arbeidstiden eller lønnen, tar feil. Det er et ønske, et kall, om du vil.

Jeg hadde møtt mannen i mitt liv, han er utdannet adjunkt, med 5 års jobberfaring. Han søkte alle ledige faste stillinger på alle skolene i Steinkjer kommune. Han fikk ikke svar fra en eneste skole. Da måtte vi gå inn i oss selv. Stille noen spørsmål. Hvordan skulle vi klare å etablere oss i Steinkjer? Ingen vil gi lån til en lærer i vikariat og en sykepleier i liten stilling eller vikariat. Vi valgte å se oss rundt, se etter andre muligheter. Vi bor nå i Kirkenes på det tredje året. Ikke bare er det livets eventyr, det er også trygge økonomiske rammer, vi eier eget hus og har stabile jobber - 100% fast. Og for min del, en turnus med langhelger og friperioder mine gamle kollegaer i Steinkjer kommune kan drømme om.

Om vi skal flytte hjem igjen? Vi ønsker det på sikt. Men som det ser ut nå, er det dessverre ikke mulig. Da må en endring skje. Steinkjer kommune må våkne opp. Det er mangel på helsepersonell sier de. Da må de starte med å gjøre jobbene attraktive. Stillingsandelene må opp, det må være en turnus man kan leve av- og med. De må lytte til de som jobber på gulvet, det er de som vet hvor skoen trykker. Med de forslagene til kutt betyr det at helsepersonell må løpe raskere, gjøre mer og stille opp mer på fritiden sin. Den dyrebare fritiden. Jeg anbefaler ledere og kommunal ledelse i Steinkjer kommune til å lese boka «Turnus som fremmer heltidskultur» av Kari Ingstad. Kanskje kan de lære noe, og bruke kunnskapsbasert praksis i sitt videre arbeid.

Kommentarer til denne saken