Gå til sidens hovedinnhold

Utslipp fra oljeplattformer er fortsatt utslipp

Vi må unngå kraftpanikken som fikk oss til å bygge unødvendige gasskraftverk. Norge har fornybarressursene til å fase ut fossil kraft i Nordsjøen.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kampen om gasskraftverk dominerte norsk klimapolitikk i 20 år. Den splittet partier og felte Sentrumsregjeringen i 2000. Frontene i debatten var klare. Industri og fagbevegelse fryktet akutt kraftmangel, høye priser og tap av arbeidsplasser i industrien, og mente at gasskraftverk var den eneste realistiske løsningen. Miljøbevegelsen kjempet mot øke utslipp, og mente kraftbehovet kunne dekkes med fornybar energi, energieffektivisering og gasskraftverk med CO2-fangst og lagring. Bare to gasskraftverk ble til slutt bygget, og de har knapt produsert strøm.

Nå er gasskraftdebatten i full gang igjen, eksemplifisert ved at vi på en uke har hatt 10 helsider med gasskraftdebatt i hovedsstadsavisene. Denne gangen handler debatten om gasskraftverkene som produserer kraft til olje- og gassinstallasjonene. Argumentene er til dels de samme som for 20 år siden, men mange aktører har skiftet side. Oljeselskapene ser CO2-prisene stige, og vil erstatte fossil kraftproduksjon med fornybar kraft land. MDG og miljøorganisasjonene WWF, Naturvernforbundet, Greenpeace og Natur og ungdom vil også gjerne bli kvitt fossil kraftproduksjon, men er blant annet bekymret for at utfasing av gasskraftverkene ved hjelp av kraft fra land kan gå på bekostning av grønn industri på land - den samme bekymringen LO la til grunn i kampen for bygging av gasskraftverk for to tiår siden.

Det forventes stor økning i kraftforbruket fram mot 2030, fordi transport og industri elektrifiseres som følge av klimapolitikken, men også fordi kraftoverskudd, robust forsyning og lave priser tiltrekker seg ny kraftkrevende industri, som batteriproduksjon. Dette er en ønsket utvikling, sovi har lagt til rette for ved å være i forkant av utviklingen med utbygging av nett og fornybar kraft.

Nå tyder enkelte prognoser på at vi kan komme til å lykkes “for godt” fram mot 2030, ved at utfasing av gasskraftverk i Nordsjøen og ny industri på land til sammen krever mer kraft enn vi har tilgjengelig, til rett tid og sted. Samtidig er det midlertidig stans for nye konsesjoner til vindkraft på land.

ZERO har derfor tatt til orde for at oljeindustriens energibehov i hovedsak bør dekkes med havvind. Dersom vi gjør storskala kommersiell havvindproduksjon mulig gjennom etablering av et offshore kraftnett, som knytter havvind i sørlige Nordsjø både til det norske kraftnettet, og til Storbritannia eller kontinentet, kan kraftetterspørsel fra oljeindustrien bidra til raskere realisering av havvind.

Lenger nord kan oljeinstallasjonene få kraft fra flytende havvind, men både oljeinstallasjonene og havvindparker må være knyttet til nettet på land for å sikre stabil forsyning uten å opprettholde kostbar gasskraft som backup på plattformene, og for å sikre industriell skala og langsiktig avsetning for kraften fra havvind.

Parallelt med utvikling av havvind, vil energieffektivisering av bygg, smart energibruk, solenergi og oppgradering av vannkraft bidra betydelig til kraftbalansen. Vi bør også finne veien til en mindre konfliktfylt utbygging av vindkraft på land. Vi kan altså skaffe nok ren energi nasjonalt.

Lokalt kan manglende nettkapasitet skape utfordringer. Men også dette har vi opplevd før. Reservekraftverket vi bygget i panikk i Nyhamna i 2009, ble aldri tatt i bruk. Vi løste det gjennom utbygging av strømnett, fornybar energi og utveksling av kraft med naboland. Også nå fordrer klimapolitikk og industri økt tempo i nettutbygging. Men vi kan også gjøre problemet mindre med smartere strømforbruk, og ved å legge ny industri der nettet er sterkt fra før. Vekst i forbruk kan komme før vekst i produksjon, men begge kommer gradvis, og kraftsystemet er tøyelig nok til å tåle det.

Hvis vi reelt sett sto overfor et valg mellom å bruke knappe kraftressurser til produksjon av olje, eller til ny grønn industri på land, ville vi valgt det siste. Gjennom kvotekjøp er det mulig for Norge å oppfylle Parisavtalen selv om vi opprettholder betydelig fossil kraftproduksjon. Men klimanytten av å fase den ut er like høy, enten kraftverket ligger i Nordsjøen eller på kontinentet. Vi må la klimapolitikken virke, nå som den endelig gjør fossil kraft ulønnsom, også på norsk sokkel. Vi skal ikke elektrifisere sokkelen for enhver pris.

Men vi må unngå kraftpanikken fra 2000-tallet, og heller lage planen for framtidens kraftsystem. Planen må inkludere et offshore kraftnett som knytter land og havvindressurser sammen med gammel og ny industri.

Kommentarer til denne saken