Gå til sidens hovedinnhold

Våg å være norske

Hvordan skal man snakke om drapet på søstera si? Det finnes ingen ord. Bare en bunnløs sorg.

22. JULI

Hele våren har det litt etter litt dukket opp flere historier fra overlevende om deres opplevelser 22.juli 2011. Denne dagen beskrives som den mørkeste dagen i Norges historie siden andre verdenskrig.

Mange som har tiet har tatt bladet vekk fra munnen, og har helt rått delt sin historie. I ti år har AUF stått alene i kampen mot høyreekstremisme, og får nå den anerkjennelsen og støtten de fortjener.

Jeg har delt litt, men ikke mye. Hvordan skal man snakke om drapet på søstera si? Det finnes ingen ord. Bare en bunnløs sorg. En sorg som fremdeles noen dager, selv ti år etter, er helt overveldende. Så overveldende at det føles ut som han vant!

Det er en upopulær mening, men også litt sant.

Mona var et produkt av det flerkulturelle Norge. Av somalisk blod, og muslim. Norsk. Drept.

AUF og Arbeiderpartiet, vi, ble angrepet for hva vi trodde på. Vi ble angrepet fordi jeg, og andre lik meg selv, er norske.

Det har skjedd før 2011, og etter.

Ti år etter terroren vet jeg at det fremdeles finnes mennesker i Norge som er redde. Redde fordi de våger å være norske.

Dette er de samme menneskene som etter bomben i regjeringskvartalet i Oslo tok av seg hijaben på t-banen i frykt for å bli angrepet. De samme menneskene som på åpen gate ble spyttet på fordi de så annerledes ut. De samme menneskene som ba på sine knær for at terroristen ikke skulle være muslim.

Han drepte søstera mi. Min bestevenn. Vi var barn.

Dette er min historie, og med det overlater jeg refleksjonene rundt fremveksten av høyreekstremisme til noen andre.