Valg skaper engasjement. Det gjør tydeligvis også temaet «valgdeltakelse». En time etter at Nettavisen publiserte teksten min om lav valgdeltakelse på Facebook, hadde innlegget fått over 150 kommentarer. Vanligvis er ikke det smarteste å gjøre en torsdag ettermiddag å lese kommentarfeltet under sitt eget meningsinnlegg delt på Nettavisens Facebook-side, men denne gangen var det ikke grusomt. Det var interessant.

Jeg skrev om de alvorlige konsekvensene av at så mange som 4 av 10 velger å ikke stemme. Derfor kritiserte enkelte naturlig nok at teksten manglet en analyse av hvorfor valgdeltakelsen er såpas lav. Resten av kommentarfeltet ga sine svar på det spørsmålet.

Tre gjennomgående forklaringer preger kommentarfeltet: For mye oppmerksomhet rettet mot nasjonale politikere i et lokalvalg, brutte valgkampløfter og misnøye med politikerne.

«Det var kommune/fylkestingsvalg, men de som dominerer mediebildet er Erna, Jonas & co.»

«Hvis politikerne velger å stå for løftene de gir i valgkampen så blir det bedre. Den hestehandelen de gjør nå for å komme i posisjon ødelegger demokratiet»

«Nytteløst å stemme fordi politikerne ikke er til å stole på, ikke lytter til sine velgere»

«Valgkampløfter som brytes, prinsipper som ofres for å bli varaordfører»

«Er det rart folk ikke gidder, posisjon er viktigere en politikk, de slår seg sammen etter valget som det passer dem så vi som har stemt gir opp, vi får ikke det vi har stemt fram, mikroparti får altfor mye makt»

«Dårlige valgmuligheter»

«Misfornøyd med lokale politikere»

«Dårlig styring»

Nettavisens kommentarfelt er nok langt fra representativt for hele befolkningen, men det sender tydelige signaler fra en hel haug med frustrerte velgere. Stort sett alle kommentarer, konspirasjonsteorier eller ei, uttrykker det samme – årsaken til lav valgdeltakelse er mistillit til politikerne og politikken. Som en person så tydelig oppsummerer: «Lav valgdeltakelse er faktisk et ganske entydig resultat! Mistillit til systemet!»

«Kan det være at politikerne selv er skyld i at valgdeltakelsen er lav?» spør en annen person. De siste årene i norsk politikk har vært turbulente. Skandale har etterfulgt skandale, og vi har sett en stortingspresident, en partileder, og så mange statsråder at det er utfordrende å telle, være nødt til å gå av. Det har vært skandaler knyttet til pendlerboliger, inhabilitet, solbrillestjeling og det som nå preger politikerskandalene – aksjehandel.

Det er lett å forstå at velgere blir sinte, provoserte og frustrerte over de som styrer landet vårt. Det er så mange teite saker som vitner om ekstremt dårlig dømmekraft fra våre toppolitikere. Som Bjørnar Moxnes, da han stjal et par solbriller på Gardermoen. Eller kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik som skal ha «råklint» med en ansatt på sommerfest. Det er så unødvendig, og deres dårlige dømmekraft vil dessverre påvirke velgernes syn på flere politikere enn bare disse to.

Tilliten til politikere – alle politikere – blir også påvirket av de altfor mange eksemplene på alvorlige feil enkelte politikere gjør. Som habilitetsblemmene til kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap), tidligere kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) og Ola Borten Moe (Sp), som fram til juli var forsknings- og høyere utdanningsminister. Borten Moe har i likhet med utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) og tidligere statsminister Erna Solberg (H), hatt utfordringer med aksjehandel. Bare at i de to sistnevnte eksemplene er det ektemennene som har vært hovedutfordringene.

Både Huitfeldt og Solbergs ektemenn har handlet aksjer i større omfang enn deres ektefeller har vært klare over. Begge to har dermed vært inhabile i flere saker de har vært med å behandle – uten å vite det. I Solbergs tilfelle er omfanget ekstremt.

Fredag ble det klart at Sindre Finnes tjente 1,8 millioner kroner på over 3600 aksjehandler mens kona var statsminister. Advarselen fra Statsministerens kontor om å ikke drive med kortsiktig aksjehandel, trosset Solbergs ektemann. Mange ganger.

De aller færreste av oss tjener 1,8 millioner kroner på aksjer. Når det virker som politikere kan tuske til seg og sine ekstra goder og penger, bidrar det til å øke avstanden mellom de som sitter med makta og resten av oss. Kløften mellom oss blir større, mistilliten øker og politikerforakten stiger. Inntrykket av at politikerne er langt unna «vanlige dødelige» blir sterkere. Som en kommentarfeltskribent sier: «Statlig arrogante respektløse politikere med kunstige agendaer og er langt bort i eventyrland».

Skandalene som har preget politikken de siste årene er direkte skadelig for tilliten velgere har til de folkevalgte. Og tillit er en av de viktigste forutsetningene for et velfungerende demokrati. Misbruk av pendlerboligordningen, å oppnevne nære venner til godt betalte verv, upassende seksuell oppførsel og seksuell trakassering, tyveri og flere spekulasjoner om innsidehandel, bidrar ikke til høyere tillit til politikerne.

Men gir dette utslag på valgdeltakelsen? Jeg mener det ikke gjør det. Valgdeltakelsen er lav, men den er stabilt lav.

Vi har hatt åtte kommunevalg siden 1995. Valgdeltakelsen var lavest i 2003, da 59 prosent valgte å stemme. I 2019 var valgdeltakelsen den høyeste i denne perioden, og lå på 64,8 prosent. Det er altså ikke snakk om den store variasjonen de siste 28 årene. Årets lave valgdeltakelse på 62,2 prosent kan derfor ikke bare forklares med kaoset en god del politikere har bidratt til å skape de siste årene.

Det er åpenbart at skandalene i den politiske sfæren har bidratt til at tilliten til politikere har fått seg en skikkelig knekk. Ganske mange har skiftet parti siden siste lokalvalg, og det er et tydelig tegn på misfornøyde velgere. Men det gir ikke utslag på valgdeltakelsen.

Responsen i kommentarfelt på Facebook fra oppgitte (potensielle) velgere, skal ikke bagatelliseres. Brutte valgkampløfter er tillitsbrudd som kan få enhver velger til å føle seg lurt. Flere av tilbakemeldingene kan leses som konstruktiv kritikk til valget om fire år: Det bør være mer oppmerksomhet rettet mot lokalsamfunnene i lokalvalget, og mindre på partilederne. Valgkampløfter må holdes også etter at stemmesedlene er talt opp («ikke lov mer enn du kan holde» er en grei huskeregel å ta med seg inn i neste valgkamp), og politikerne må rydde i egne leirer og hjem – og holde det ryddig!

Dette politiske kaoset vi har sett de siste årene, de alvorlige tillitsbruddene våre folkevalgte har begått, kan få store konsekvenser. Enkelte politikere og deres ektefellers tvilsomme handlinger påvirker ikke bare politikeren selv, ekteparet eller partiet in questioning. Det påvirker tilliten velgere har til alle politikere, hele det politiske systemet i Norge, og de demokratiske verdiene dagens Norge er tuftet på.

Valgdeltakelsen er stabilt lav. Forhåpentligvis vil den ikke gå markant ned ved lokalvalget om fire år. For å nå det målet, har politikerne definitivt en jobb å gjøre.