Gå til sidens hovedinnhold

Valget gir meg kvaler

Det føles litt som om nasjonens skjebne hviler på skuldrene mine. Så mye står på spill at jeg kjenner ansvaret tynge. Det skal stemmes, og jeg ønsker at det partiet som har mine verdier og løsninger på Norges, og gjerne verdens, problemer, skal få mest innflytelse. 

For å få et innblikk i hvert partis holdninger til alt fra tamponger til oljeleting, har jeg sett partilederdebatter og utspørringer. Så har jeg tatt opp til flere valgomater og satt meg inn i EØS, SFO, E39 og EU. Jeg har lest partiprogrammer, men de er som instagrambilder som har blitt forfinet med flere filter slik at man skal tro at alle bryr seg om samfunnets svakeste samtidig som de ønsker at vi alle skal fortsette å ha det minst like komfortabelt som før— kanskje ennå bedre til og med. Hvordan de skal oppnå dette gode livet for oss er selvfølgelig forskjellig fra parti til parti. Metodene høres gjerne riktige ut med det samme.

Jeg forstår det jo. Man ønsker seg velvilje i form av stemmer, så man viser seg fram fra sin fineste side. Akkurat som når man skal på sin første date. Derfor tenker jeg at jeg heller må se på hva som skjer med oss som land og samfunn, og spørre: Går vi riktig vei, mot riktig mål?

Det må jeg erkjenne jeg ikke synes. Fordi jeg synes vi har blitt et kaldere samfunn. Fordi vi har blitt mer opptatt av pengers verdi enn av menneskers. Fordi vi viser hat som vi tidligere mente var uhørt i det offentlige rom. Fordi vi stenger utenfor de vi ikke vil ha innenfor. Fordi vi tenker at effektivt alltid er synonymt med bra. Fordi vi forbruker mer enn vi gir tilbake. Fordi småsamfunn legges øde. Fordi vi vil ha, men ikke dele. Fordi skogene forsvinner, havene dør, og jordene vi dyrket mat på blir lagt under asfalt. Slik vil jeg ikke ha det sier jeg til meg selv, og skal vise dette med en stemmeseddel.

Så innser jeg også at all endring ikke kan skje bare ved at jeg putter stemmeseddelen min i valgurnen. Hadde det bare vært så enkelt. Det er det ikke. For ønsker jeg endring, må jeg starte med meg selv. Stemmen min ved stortingsvalget viser hva som er viktig for meg. Men mer enn stemmen, er det handlingene som viser verdiene mine.

Det er lett å mene noe både om klima og urettferdig fordeling, om distriktspolitikk og avgifter. Slik er det alltid. Like lett som å mene noe om naboen eller sjefen. Men gjør man noe med det? Lever jeg selv etter prinsippene jeg synes andre bør holde?

Jeg prøver, men lykkes ikke alltid. Jeg synes klasseskillet i landet har blitt for stort, men hvor flink er jeg til å hjelpe familier som sliter? Jeg mener også at innvandrere må integreres, men hvor lenge er det siden jeg inviterte noen av dem hjem på middag?

Fordi jeg har fått mye, forventes det mye av meg. Fordi vi har fått mye, forventes det mye av oss. Tiggeren som sitter med et spebarn og ber om almisser i en storby, kan ikke tenke på klimavalg. Mennesker på flukt fra krig og fattigdom, kan ikke fatte vedtak om innvandring og asylpolitikk. Barnet som blir mobbet fordi hun ikke er som alle andre, har ikke mulighet til å ta beslutninger om skolepolitikk eller mental helse. De 115 000 barna i landet vårt som defineres som fattige, har ikke stemmerett. Men det har vi, og vi kan påvirke våre politikere.

En av våre mest profilerte politikere liker å fortelle oss at Norge er et lite land og derfor kan vi ikke redde verden, at andre land forurenser mer, derfor skal Norge vente med å forurense mindre. Hun vil aldri få min stemme, fordi slike holdninger er det motsatte av det jeg tror. Norge er riktignok et lite land, men vi har fått mer enn de aller fleste mennesker på kloden. Det har vi fått gjennom hardt arbeid, men også fordi vi har vært heldige. Og egoistiske. Selvfølgelig kan vi ikke redde hele verden. Det tror ingen. Vi kommer mest sannsynlig aldri til å vinne World Cup i fotball heller, men betyr det at vi ikke skal delta? Forsøke i alle fall.

Vi kan gjøre vår del, både for de svake i eget land, og for verden og planeten. De som blir valgt til å styre landet vårt bør ha dette som sitt mål. For å sitere Jesus: Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer. Dette gjelder meg, og, ikke minst, våre politikere som forvalter vårt lands verdier.

Kommentarer til denne saken