Gå til sidens hovedinnhold

Valgvinnere uten vei til makt

Det er en fiasko for venstresiden når et historisk venstreorientert Storting ender uten regjeringsmakt. Om de vil sikre seg mer innflytelse må partiene på venstresiden - og MDG - tørre å tenke veldig nytt

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva skal vi med tre opposisjonspartier som stort sett mener akkurat det samme i spørsmålene de selv mener er viktigst? En fragmentert venstreside koster dem makt, og bidrar til å løse opp nettopp den blokkdelingen i norsk politikk som venstresiden er avhengig av. Nå risikerer tre partier å konkurrere med hverandre i opposisjon, mens Trygve Slagsvold Vedum smilende kan styre Norge mot det politiske sentrum.

SVs brudd i regjeringssonderingene markerer slutten på en seksten år lang periode med tydelig blokkdeling i norsk politikk. Da Ap, SV og Senterpartiet dannet regjering i 2005 var det første gang Arbeiderpartiet inngikk i en koalisjon; første gang Senterpartiet satt i en ikke-borgerlig regjering, og første gang SV satt i regjering overhodet. Denne blokkdannelsen har hatt konsekvenser for norsk politikk helt fram til i dag. Det bandt Venstre og Krf til høyresiden i opposisjonstilværelse, og var slik sett med på å legge grunnlaget også for Erna Solbergs mulighet til å oppfylle sin drøm om en borgerlig firepartiregjering.

Les også

Distriktene kan få sin drømmeregjering

Det kan være lett å glemme, men dette tydelige skillet i Stortinget er noe av et historisk unntak, og nå er vi på mange måter på vei tilbake til normalen. Arbeiderpartiet har tradisjonelt hentet støtte fra en rekke ulike (sentrums)partnere når de tidligere har styrt landet, og Senterpartiets utsikter til makt er så klart bedre om det er mulig å snakke (og styre) med flere partier. Klart Jonas Gahr Støre hadde mye å vinne på en flertallsregjering også nå, men realiteten er at den politiske avstanden tydeligvis er blitt for stor til at SV kunne slutte seg til Ap og Sp.

Og i spørsmålene som har vært vanskelige å bli enige med SV om - vi bør for eksempel anta at både klimapolitikk og fordelingspolitikk har vært på bordet - er det en kjennsgjerning at Støre og Trygve Slagsvold Vedum i mange saker kan ha lettere for å komme til enighet med Krf og Venstre, enn med SV.

Derfor er det langt fra sikkert at SV som opposisjonsparti vil bli den foretrukne samarbeidspartneren for det som ser ut til å bli den nye regjeringen. Det bør ikke bare være skuffende for SV, det vil også bli et stort problem for Rødt og MDG. For jeg er ikke overbevist om at verken Krf eller Venstre vil forbli trofaste mot Erna Solberg i sak etter sak i Stortinget, når den mest sentrumsorienterte Ap-regjeringen på tjue år banker på døra på leting etter flertall.

Og da vil venstresiden på Stortinget stå uten innflytelse i en rekke saker. Der Rødt og MDG kunne benyttet SVs regjeringstilværelse som et verktøy for mobilisering og innflytelse, vil SV i stedet nå stå på utsiden sammen med dem. Og der SV i regjering kunne profilert seg som det eneste partiet av de tre som får gjennomført politikk, må de nå konkurrere med sine kolleger som er mer freske i frasparket.

De eneste partiene som gikk fram i årets valg - om en ser bort fra en marginal, men imponerende fremgang for Venstre - var Senterpartiet, SV, Rødt og MDG. Kun ett av disse partiene inngår nå i regjeringsforhandlingene. Det innebærer at velgerne til SV, Rødt og MDG, som til sammen gikk fram med 4,6 prosentpoeng, risikerer å få svært dårlig betalt for sine stemmer.

Les også

Støres nederlag – Sps seier

Det er ikke velgernes skyld. Spørsmålet er om de tre partiene nå kunne gjort lurt i å gå i seg selv, og med et åpent sinn diskutere hva dette innebærer. For budskapet i valgkampen fra både SV, Rødt og MDG var at Norge - og verden - står overfor to akutte kriser som både truer livsgrunnlaget vårt, og samfunnsmodellen vår.

Dersom de virkelig mener dette, er det nok vanskelig for velgerne å forstå at vi trenger tre partier som målbærer et nesten identisk budskap og svært lik politikk, men med tre vidt ulike og nærmest uforenelige forhold til strategi og makt.

Med dagens brudd i regjeringsforhandlingene er den sikre veien til avgjørende politisk innflytelse stengt for disse tre partiene. Dersom denne situasjonen skal endre seg, bør SV vurdere om avstanden til Rødt og MDG er så stor at det rettferdiggjør eksistensen av tre partier. MDG bør revurdere sitt forhold til ultimatum som politisk strategi, og Rødt bør spørre seg selv hva hensikten er med å stille til Stortinget og bryte sperregrensa om en ikke søker å få mest mulig ut av stemmene sine ved å faktisk ville styre landet.

Både SV, Rødt og MDG er utmerket i stand til å markere seg godt i opposisjon til Jonas Gahr Støre. Men å svinge seg godt i opposisjon vil verken redusere klimagassutslipp, bidra til å bygge nye allianser mellom industri, klimaforkjempere og sosiale bevegelser, eller redusere ulikhetene.

Det de tre partiene derfor må greie å svare på fremover, er om forskjellene mellom SV, Rødt og MDG virkelig er så store at de er viktigere enn det se selv oppgir som vår tid viktigste kriser: Klimakrisen og ulikhetskrisen. Og dersom svaret er ja, vil det være helt på sin plass at det er Trygve Slagsvold Vedum og ikke Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes eller Une Bastholm som har hånda på rattet i klima-, olje- og fordelingspolitikken.

Kommentarer til denne saken