Gårsdagens kamp i Bodø tydeliggjorde en ting: Klasseforskjell. Når Rosenborg som Norges gigant blir hyllet for å reddet et poeng etter å ha ligget bakpå hele kampen, ja da er det klasseforskjell.

Som trønder gjør det vondt når Ulrik Saltnes sier at de visste at Rosenborg ville ligge bakpå. Har Rosenborg virkelig sunket så lavt? Ja, sesongen har nettopp begynt, det er et ungt lag og et poeng mot seriefavoritten er en god prestasjon, men er dette mentalitet vi skal omfavne? Unnskyldninger, og å godta å være dårligere?

Som supporter forventer man ikke festfotball med en gang, ikke nødvendigvis gull og grønne skoger i førstesesongen, men framgang. Man ønsker å se en retning, at noe formes som kan bli stort, en viss identitet. Det er dette som skaper suksess.

Det er nettopp dette som gjør Bodø Glimt så gode. Det er ikke rart Runar Espejord eller Amahl Pellegrino presterer med engang. De får klar instruks på hva de skal gjøre og hvordan de skal brukes. De spiller finest fotball, scorer flest mål, er best trent og løper mest av alle. De er et lag, spillerne har roller, en kultur og mentalitet man enten adopterer eller forlater.

Når Knutsen sier at han vil fostre opp spillere framfor og kjøpe de beste, fordi det er slik Bodø/Glimt er, viser det karakter. Når han mot selveste Roma sier at deikke skal gjøre noe annet en å vise hvem de er og hva de er gode på, er det identitet. Dette gir suksess.

Ja, det finnes flere veier til Roma. Ja, Rosenborg har hatt suksess med defensiv fotball under Hamrén. Men dette fungerte og mye på grunn av Hamréns folkelighet. Han ble en av fansen samtidig som man hadde profiler som viste hva Rosenborg sto for utenfor banen. De sesongene Rosenborg ikke vant etter Hamren, ble preget av dette. Identitetsmangel, ledermangel og manglende spillestil.

Kåre Ingebrigtsen førte klubben tilbake. Om han har hørt mannen snakke så hadde han en formening om hva Rosenborg skulle være. Ikke bare på banen, men av. Det ga totaldominans i tre sesonger. Så bestemte styret at dette ikke var godt nok og at vi skulle til Champions League uten å ha en plan for hvordan. Dette førte klubben langt unna seg selv.

Rosenborg og Bodø/Glimt er altså eksempler på at du kan oppnå det umulige med karakter, og at du ikke kommer noen vei uten det. Når mediene hyller Rekdal for å ha reddet et poeng, er det signal på at tidene endres. Én ting er sikkert, man vinner ikke titler med å legge seg bakpå og godta at man er dårligere. Konstant trening på en still, det gir resultat.

Som enhver supporter vil seier få meg bak laget. Rekdal skal ha ros for at han gir ungguttene sjansen, han skal få tid, men med en mann som er så langt unna hva klubben står for fotballmessig, en mann som er omtrent like folkelig som Sylvi Listhaug og med like mye humor som Drillo, da er det vanskelig å skjønne at dette er Trøndelags redningsmann.