Sist uke kunne vi lese at et mindretall (?) i SV går inn for at Ukraina skal kapitulere. Det var Klassekampen som brakte nyheten, og den ble raskt plukka opp av NTB.

Riktignok sto det ikke i avisene at mindretallet i SV ønska at Ukraina skulle kapitulere, men det er det mindretallets ønske om å avslutte våpenleveransene til Ukraina ville innebære. Det vil også innebære at det da får være opp til Putin hvorvidt han vil nøye seg med de allerede annekterte og okkuperte områdene, eller om han igjen vil la stridsvognene rulle mot Kyiv.

Uansett vil det i de besatte områdene i overskuelig framtid være diktatur, politistat, vilkårlig fengsling av opposisjonelle og fravær av menneskerettigheter og rettsstat. Med en opposisjonell og demokratisk innstilt befolkning er det grunn til å tro at det trengs et beinhardt terrorregime for å holde grepet.

«Mer våpen skaper alltid mer krig», sa internasjonal leder i SV, Gjermund Skaar.

Det har han nok rett i. Om bare den ene parten har våpen, slik mindretallet i SV går inn for, blir det et «fredelig» terrorregime. Et regime der et tilsvarende opposisjonelt utspill som mindretallet her kommer med, kunne bli møtt med fengsling, overvåking, yrkesforbud, kanskje enda verre konsekvenser – hvem veit? Ingen, og det er en ikke ubetydelig del av et terrorregime: Du er ikke trygg.

Har mindretallet i SV tatt inn over seg disse konsekvensene eller er de bare «imot» krig? De fleste er imot krig, til og med Putin ville antakelig på direkte spørsmål si at han er imot krig. (Dessuten har jeg ikke erklært krig, så det finnes ingen, ville han kanskje lagt til.)

Man kan tenke seg to svar på om mindretallet har tatt konsekvensene inn over seg. Nei, mindretallet stoler på at Ukraina får våpenhjelp helt uavhengig av hva SV måtte vedta, så utspillet vil ikke ha noen konsekvenser. Til gjengjeld kan SV være «fredsforkjempere», uplettet av krigens vanvidd – altså rein sinnelagspolitikk.

Det andre svaret er, ja, mindretallet har tatt inn over seg at dersom stopp i våpenhjelp til Ukraina ble rådende politikk også internasjonalt, ville konsekvensen være en brutal undertrykkelse av 44 millioner ukrainere i overskuelig framtid. Ukraina kunne vinke farvel til den videre demokratiske veien, til bekjempelse av korrupsjon, til frihet, rettssikkerhet og menneskerettigheter. Mindretallet i SV mener i så fall at den prisen er freden – eller «freden» – verdt, riktignok i motsetning til den massive motstandsviljen som finnes i Ukraina.

Vi lever i et liberalt demokrati, så dette er mindretallet i SV heldigvis helt frie til både å mene og agitere for. En tilsvarende frihet ville som sagt ikke eksistere i Ukraina om en slik politikk ble gjennomført, men på kort sikt ville det neppe ramme oss. På litt lenger sikt er det likevel temmelig utrivelig å tenke seg konsekvensene av en sånn unnfallenhet i møte med autoritære regimer. For hvorfor skulle det autoritære regimet da nøye seg med Ukraina? Hvorfor ikke Baltikum? Eller norskekysten, den kan jo være nyttig?

Jeg veit ikke, men siden alternativet er verre, håper jeg jo at det er manglende konsekvensanalyse og overdreven sinnelagsetikk som driver mindretallet. I så fall kunne det kanskje være oppklarende for dem å høre på låta «Fred» av de gamle sekstiåtter-heltene Hoola Bandoola Band? (Sjøl foretrekker jeg forresten Imperiets versjon.)

Så är det verkligen fred vi vill ha? Till varje tänkbart pris

Är vi alldeles säkra på det? Att det värsta av allt är krig

Med freden kommer segraren och han som slogs och stred

Får på böjda knän och med huvet lågt

Och ta emot den starkes fred

PS: Spørsmålstegn bak det første «mindretall» fordi de vel, på tross av at partiledelsen mener det er unødvendig, neppe ville fremma saken om de mente det ikke fantes mulighet for flertall?