Gå til sidens hovedinnhold

Vår tids viktigste kamp

Da jeg skrev min første lørdagskommentar i Trønder-Avisa var demokratiet på fremmarsj. Nå har antall land med et fullverdig demokrati vært i tilbakegang i over ti år. Hva er det som skjer?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er et tema som har opptatt meg mer enn kanskje noe annet det meste av livet, og det er demokratiets utvikling. Årsaken finnes utvilsomt i en oppvekst preget av en alltid tilstedeværende todeling av verden. Europa var splittet av et «jernteppe» som definerte øst og vest. På vestsiden var demokratiet dominerende, selv om det var unntak fram til 1970-tallet – i øst var det diktatur i samtlige land. Alle i min generasjon husker begeistringen over «Murens» fall og Warszawa-paktens oppløsning ved inngangen til 1990-talalet. Land som ikke hadde hatt demokrati siden før Andre verdenskrig, enkelte som aldri hadde hatt det – ja; selv land som ikke hadde vært selvstendige i moderne tid, fikk i løpet av noen måneder full frihet til å bestemme over sin egen skjebne. Det var ikke til å undres over at vi trodde det vestlige, liberale demokratiet hadde seiret. For all overskuelig framtid.

I dag, tretti år senere, vet vi at spådommen hadde sørgelig kort levetid. Vi ser tydelige autoritære trekk i både gamle og unge demokratier. Men det som kanskje er farligere enn myndigheter som i økende grad framstår udemokratiske, er en snikende aksept for at demokratiet må underordnes dersom saken man kjemper for, er viktig nok. Dette har skapt grobunn for autoritært tankegods i miljøer som på mange måter framstår og oppleves progressive. Vinner slike ideer fram, er det reell fare for at demokratiet råtner på rot – noe som vil på sikt kan komme til å gi oss en helt ny generasjon autoritære ledere.

Å måle demokrati er omstridt. Og vanskelig. Men ikke umulig. I en rapport forfattet av de to norske forskerne David Barratt-Due og Joachim Nahem, beskrives en utvikling som må betraktes som bekymringsfull. Barratt-Due er tilknyttet «The Governance Group» og London School of Economics, og Nahem er grunnlegger og partner i «The Governance Group», analytiker for Freedom House og Transparency International, med en fortid fra NUPI. Deres konklusjon er at «De som setter spørsmålstegn ved demokratiets mulighet for å overleve har (…) grunn til å være bekymret. Grunnleggende prinsipper i vårt moderne demokrati, som menneskerettigheter og rettsstaten, og dermed demokratiet som helhet, kan stå i fare».

De to forskerne viser til noen grunnleggende prinsipper for å vurdere hvor demokratisk et samfunn er. Dersom vi legger disse kriteriene til grunn, er det ifølge en rapport publisert i The Economist bare 19 land i verden som fortjener å bli omtalt som fullstendige demokratier. På topp av lista troner Norge – fulgt av Island og deretter resten av Norden og land i Europa. I Asia finner vi kun tre land – Taiwan, Sør-Korea og Japan. I Midtøsten ett – Israel, en status Midtøsten deler med det afrikanske kontinentet som også kun har ett; Botswana. I tillegg har de to afrikanske øystatene Mauritus og Kapp Verde fått plass.

I motsatt ende av skalaen blir 52 land definert som autoritære, mens 39 land omtales som hybridregimer og 57 land er demokratier med mangler.

Dette er den overordnede vurderingen – når vi holder oss på statsnivå. Selv om det ikke er noen økning i land som defineres som direkte autoritære, ser vi en glidning fra «demokratier med mangler» til «hybridregimer».

Men vi ser etter min mening farlige trekk også om vi tar utgangspunkt i andre forhold enn utviklingen på statlig nivå. Vi ser strømninger blant «folk flest» som vi knapt har opplevd siden mellomkrigsårene, og flere trekker helt klart i autoritær retning.

Vi ser det i USA – hvor begrepet parallellsamfunn har fått nytt innhold. Det skremmende er at partiet som i over hundre år sto som garantisten for det amerikanske demokratiet og som kjempet fram slutten på slaveriet, Det republikanske, virker infisert av miljøer som dyrker konspirasjonsteorier og hvor «alternative fakta» er blitt et honnørord. Sant nok er det mye som kan tolkes ulikt og hvor svaret avhenger av ståsted – men det betyr ikke at to pluss to plutselig blir fem. Når ledere for demokratiske land benekter ugjendrivelige fakta og framstiller virkeligheten bevisst løgnaktig, er det all mulig grunn til å bli bekymret. Og dette ser vi dessverre skremmende mye av i vår tid – i et økende antall land som med ulike grader av mangler regnes som demokratiske.

Men vi har også en annen alvorlig trussel: I voksende miljøer øker forståelsen for at noen tema og spørsmål er for viktige til at de kan underlegges demokratisk styring. Vi ser dette i blant annet deler av den globale miljøbevegelsen. Innflytelsesrike aktivister bruker sosiale medier for å spre påstander om at demokratiske prosesser er for ineffektive til at den grønne omstillingen kan gå raskt nok. Andre mener demokratiet må tilsidesettes dersom det fattes «feil» vedtak.

Det er forståelig at det vokser fram frustrasjon over at demokratiet jobber sakte når man frykter at tiden renner ut. Men vi åpner porten til avgrunnen dersom vi aksepterer at vi dermed trenger ikke- demokratisk styring på enkelte områder. For all erfaring viser at dersom man først åpner for autoritær tenkning – så er det kun et spørsmål om tid før demokratier taper, på alle fronter. Metoden er nemlig prøvd tidligere, helt tilbake til det som kanskje var den første moderne statsdannelsen i verden – Romerriket – hvor demokratiet, riktignok ikke spesielt utviklet etter vår tids målestokk, ble spist opp av dekreter som ga først utvidet, deretter absolutt makt til enkeltpersoner i bestemte saker. Til slutt var de demokratiske institusjonene kun et skall – og diktaturet steg fram. Vedtatt av et senat som ble plassert i en tvangssituasjon.

Når demokratiet først har falt, forsvinner også rettsstaten. De to er uløselig knyttet sammen. Og når rettsstaten forsvinner, åpnes muligheten for regelrett rettstomme parallellsamfunn, slik vi så i Sør-Afrika under apartheid – hvor rettsstaten bare omfattet deler av befolkningen. Vi ser trekk av dette i blant annet dagens Kina – landet som aspirerer til å bli den nye, globale supermakten.

Dersom autoritære regimer som er seg diktaturet bevisst får omfattende påvirkning på den globale utviklingen, og vi samtidig får press mot demokratiet innenfra – fra aktivister som mener folkestyret er for ineffektivt eller grupper som nekter å akseptere etterprøvbare fakta – er det all mulig grunn til å bli bekymret. Legger vi til økende passivitet i store befolkningsgrupper, som kan tilskrives at avstanden mellom de som styrer og samfunnet som styres oppleves å gå i feil retning, både fordi makt overføres til overnasjonale institusjoner eller at makt flyttes fra demokratiske organer til byråkratiet, forsterkes opplevelsen av at folkestyret er i ferd med å miste innhold og relevans. I så fall er veien kortere enn vi tror til at flere enn vi trodde kan komme til å etterspørre et effektivt – og dermed autoritært – styresett.

Ropet på «den sterke mann» – i vår tid like gjerne en kvinne – har vi hørt før i land som i utgangspunktet var demokratiske. For det er en farlig villfarelse at diktatur er noe som påtvinges en undertrykt befolkning. Da det demokratisk valgte regimet til Det muslimske brorskapet i Egypt ble styrtet i et militærkupp, fyltes gatene i Kairo og Aleksandria av jublende studenter og demokratiaktivister som ropte at hæren hadde hørt på folket. For demonstrantene var et militærdiktatur – iallfall i en overgangsfase – å foretrekke framfor et valgt styre som hadde sin ideologiske forankring i en streng tolkning av Koranen. I dag ser vi tilsvarende trekk i Tyrkia – hvor et tiltagende autoritært regime helt åpenbart har stor støtte i deler av befolkningen, eller i Russland – hvor en president som de siste årene har innskrenket demokratiet så sterkt at landet i dag er svært nær listen over «hybridstater», gjør dette med et flertall av innbyggerne i ryggen. Vi kunne også trukket fram Polen og Ungarn – hvor vi ser tilsvarende trekk.

Det bekymrer meg når unge i vår tid ikke har demokratiet på lista over ting de mener det er viktig å kjempe for. Jeg tror ikke dette betyr at de ikke ser verdien av å leve i et fritt samfunn, men snarere at de tar dagens situasjon som en selvfølge – som en grunnleggende forutsetning som ikke kan endres, slik jorda alltid vil forbli rund. Slik er det dessverre ikke. Vår posisjon på toppen av demokratiindeksen er vi nødt til å slåss for. Mot både indre og ytre påvirkning som kan undergrave et styresett som gir oss større stabilitet, frihet, velferd og rettstrygghet enn så å si alle utenfor våre grenser.

Dette er vår tids viktigste kamp. Taper vi denne – mister vi kontrollen også over alle andre kamper. Da er avgrunnen neste stoppested.

Kommentarer til denne saken