Gå til sidens hovedinnhold

Våren tilhører ikke lenger oss. Men tilhører den ungdommen?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Skal en tro den nyeste Ungdata-undersøkelsen gjør et voksende alvor seg stadig mer gjeldende blant ungdommene. Det gjelder også ungdomsskoleelevene i Trondheim. På mange av indikatorene kan en se en jevn, men markert nedgang siden 2013: Andelen elever som trives på ungdomsskolen sin har falt med ni prosentpoeng. Andelen elever som har skulket minst én time har økt med elleve prosentpoeng. Færre trives med nærmiljøet sitt enn for åtte år siden, selv om de aller fleste fortsatt gjør det.

Færre er fornøyde med egen helse, og hver femte elev på ungdomstrinnet i Trondheim oppgir nå at de har hatt mange psykiske plager i løpet av de siste sju dagene (fra 11 prosent i 2013 til 19 prosent i dag).

I det store og det hele skiller ikke ungdommenes svar fra Trondheim eller Trøndelag seg særlig fra de nasjonale tallene. Derfor jeg er langt fra sikker på at årsaken til den negative utviklingen først og fremst kan lastes lokalpolitikerne. Og selv om mange av løsningene nok likevel finnes lokalt, og at det derfor blir interessant å følge den lokale diskusjonen om hva denne undersøkelsen innebærer, var det likevel ett tall som skilte seg tydelig ut for min del:

I 2013 svarte 73 prosent av ungdomsskoleelevene i Trondheim at de trodde de ville få et godt og lykkelig liv. Det har falt til 67 prosent. Nasjonalt er tallet nesten likt: Forskerne omtaler selv dagens ungdommer som en fremtidsoptimistisk generasjon, og skriver at så mange som 68 prosent tror de vil få et godt og lykkelig liv - men må likevel medgi at dette er en nedgang.

Én ting er nedgangen. Men dette tallet forteller oss at hver tredje ungdom ikke tror at et godt og lykkelig liv venter. Hvem er disse ungdommene, tenkte jeg da jeg så det. Og hva kan vi gjøre med det?

De fleste svarene finnes nok i hjemmet, i skolen, og hos lokalpolitikerne som oppretter helse- og kulturtilbud for ungdom. Men litt uavhengig av hvordan det står til i norske ungdommers nærmiljø, er det kanskje større og mer overordnede utviklinger som sikkert påvirker deres syn på verden, og sin egen plass i den? Jeg skal ikke legge for mye storpolitikk i tallene fra Ungdata. Men jeg greier ikke fri meg fra følelsen av at tallene også forteller oss noe om hvilken verden det er dagens ungdommer ser rundt seg, og at det så klart påvirker fremtidstroen deres.

Det første TV-øyeblikket jeg husker var da jeg var fem år: Murens fall i 1989. Foreldrene mine pekte på TV-skjermen og sa at «dette er viktig», og med en slags høyttidsstemthet over seg forklarte de at dette var noe jeg kom til å huske.

Og i ettertid er det lett å se hvor definerende den hendelsen var for hele oppveksten til min generasjon. Vi ble flasket opp på en nesten ekstrem optimisme og selvtillit. Fra vi begynte på barneskolen og til vi var ungdommer ble vi hele tiden fortalt, på ulike måter, at verden var fri og bare ville bli mer og mer åpen.

Og det til tross for at tiåret kanskje mest av alt vil - eller bør - bli husket for de mest grusomme forbrytelsene: Folkemordene i Rwanda og Bosnia. De var nesten som om begge disse forbrytelsene var noen slags forferdelige avvik, sivilisasjonskollapser som like fullt hendte på tvers av retningen verden ellers var på vei: Mer frihet, mer demokrati, mer menneskeverd. Tidens eksistensielle trussel - kommunismen og atomvåpenkappløpet, var over. Apartheid falt i Sør-Afrika. Den voldsomme optimismen ble bekreftet her hjemme på berget med en formidabel kjøpekraftsvekst som år for år bekreftet fortellingen: Alt blir bedre og bedre.

Den ustoppelige fremtidstroen - spesielt i Vesten - i disse årene ble i mange land akkompagnert av en tilsvarende optimistisk tro på økonomisk frihet og deregulering. Markedsreformer og økonomisk globalisering gikk hånd i hånd med de optimistiske spådommene om en grenseløs verden.

Først mange år senere kom erkjennelsen av den økonomiske globaliseringens skyggesider: Utflagging av industri fra vestlige land til fattigere land med grov økonomisk utbytting, vedvarende økning i sosial ulikhet, og en opplevelse blant mange av økt avstand mellom eget liv og hvor beslutningene tas. Endeløse og mislykkede kriger med håp om å innføre demokrati på andre siden av jorda.

Noen av motreaksjonene som nå har kommet er helt renset for optimismen min generasjon ble opplært i: Ytre høyres tilbakekomst som politisk kraft, konspirasjonsteoriene om globalisme og en ny verdensorden som erstatning for økonomisk basert maktkritikk, og fremveksten av reaksjonære og fanatiske islamistiske bevegelser som har avvisning av all modernitet som mål.

Det er nok ikke murens fall og tyranniets død som festet seg som det første ordentlige møtet med verden på TV-skjermen for de som har vært ungdommer i de to siste tiårene: Det har snarere vært koronapandemien. Og før det, de tiltakende, menneskeskapte klimaendringene og vissheten om at situasjonen bare vil bli mer kritisk; 22. juli 2011; finanskrisa, og 11. september 2001.

Og mye nærmere hverdagen: Et boligmarked som ikke er så lett å komme seg inn i. Alvorstunge politikere som stadig gjentar at festen er over, at velferdsstaten ikke vil fortsette å være bærekraftig, og at det må strammes inn i fremtiden.

Så kanskje det ikke er så rart at unge i dag ofte stemples som litt alvorstunge? At de ikke møter diskusjoner om verden og politikk med den samme lettbenthet og ironiske avstand som nittitallsgenerasjonen, de som ble voksne i en verden der vi ikke var truet av noe, og der vi ikke hadde fiender. Dagens ungdom vet at ingen av delene er sant, for de har sett det selv.

I åpningen av dokumentaren Ungdommens råskap - en mesterlig skildring av norsk skole som allerede i dag er blitt en gammel film som forteller om en helt annen tid - skriver regissør Margreth Olin følgende om oss voksnes forhold til ungdommen:

Det fortelles så mange løgner om det å være menneske.

Flest løgner fortelles om ungdommen. Med en gang vi er voksne kommer savnet, vi lengter tilbake. Og språket har vi mistet, for ungdommen har sitt eget språk. Vi tør ikke gå for å se etter dem, spørre hvem de er, hvor de er på vei. Våren tilhører ikke lenger oss. Derfor lyver vi om hvem de er.

Det virket så sant, første gang jeg leste det, at vi lyver og fordreier hvem ungdommen er, fordi vi misunner dem det de eier. Våren tilhører dem.

Men det er noe litt sårt over å lese det nå. Jeg har jo tatt for gitt at ungdommene som kommer etter oss får hamret inn den samme optimismen som jeg selv fikk.

Teksten er like sann i dag. Bare på en litt annen måte. Vi lyver jo om ungdommen i dag óg - kanskje enda mer enn før. Men ikke fordi våren tilhører dem, snarere tvert imot: En trenger ikke tilbringe mye tid i sosiale medier for å se aggresjonen mot ungdommers klimaengasjement, eller nedlatenheten mot unges kamp mot rasisme. Det er en sørgerlig ironi over å irritere seg over at ungdommer tar problemene vi etterlater dem, for mye på alvor. Slikt burde jo gi oss alle optimisme.

Alle fortjener troen på et godt og lykkelig liv. Det er opp til oss voksne å finne ut hva slags redskaper vi bør gi ungdommene, slik at det blir mulig.

Kommentarer til denne saken