Gå til sidens hovedinnhold

Vårens dyreliv

Artikkelen er over 1 år gammel

Ingen vil orke å drive med beitedyr i fremtiden da massedrapene fra rovdyr og eventuelt utgifter til gjetere vil koste for mye mentalt og økonomisk, skriver artikkelforfatteren.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sør-Beitstad.

I dag våkner vi til skvatrende, skrikende skjæreunger. Velfødde på vårens føde, småfugelegg, fugleunger og mye annet. Rundt i boligfeltet hopper 2 av årets hareunger. Morgenstemningen ble observert når jeg hentet avisa.

Vårens fuglesang og kvitter har stilnet. I hagen har jeg en stor matautomat som sørger for mat til de små på vinteren og utover våren. Rikelig med småfugler i januar og deler av februar. Da mildværet kom i februar forsvant de fleste. Jeg antar de lokale artene begynte å tenke på vårstria med hekking, men det kan også hende at spurvehauken hadde vært på besøk og tatt en av dem. I april øker antallet fordi det begynner å komme trekkfugler. Hos meg greide de ikke å spise opp alt i april, men en kald mai gjorde automaten sin nytte, for det var lite insekter. I slutten av mai var det full aktivitet i hekkingen. Det sang og kvitret over alt, men midt i den viktigste perioden fikk vi 2 uker med sommer. Ikke noe regn. Insektoppblomstringen forsvant. Knott, mygg og fluer mangler fortsatt. Jeg vil tro fuglene er avhengig av insektene for å fore ungene. Jeg registrerte at kråka og skjæra stadig satt på husmøner og i trær og fulgte med trafikken fra småfuglene. Når tiden var inne fulgte de med inn i skogen og hentet egg og unger til mat for sine små. Tidlig i juni traff jeg på en jerpe som ville ha meg vekk fra skogen like ovenfor huset. Det var i hekketiden. For noen dager siden var jerpa nesten nede ved tomten. Den hadde med seg en liten villbasse som ikke hørte etter. Selv om jeg sto der, fortsatte den lille jerpekyllingen bare å spise. Jeg tok et bilde av den og skremte den litt. Dagen etter var den kommet litt lenger opp i skogen. Hvorfor bare én kylling? Jeg tror resten av kullet hadde blitt mat til andre, små kråker eller skjærer. Kattene lurer også i området. Sånn er naturen.

Jeg fikk en overraskende obervasjon på en trimtur oppe i skogen i helga. Jeg skremte opp en røy med 6 flyvedyktige unger. Utrolig at det var så mange, men så er det omtrent ikke mår og rev i området. Regner med det skyldes fangst i flere vintre. I tillegg til harene jeg nevnte, har en rådyrhunn med 2 kje hatt tilhold nært hyttefeltet på Elnan. De kommer frem av og til på jordet mellom boligene og hyttene. Mennesket er vel tryggere enn rovdyrene og vi virker beskyttende. Noen ganger, når vi har vært på tur i Sverige, kjører vi om Kallsjøen. Jeg har stusset litt over at om vinteren holder elgen (elgsporene) seg der det er folk. Her i Norge kan vi påtreffe elg litt over alt. Jeg fikk en mulig forklaring da jeg leste et lite innlegg fra en kanadisk professor som advarte Skandinavia mot pågående «rewild»-ing. Årsaken er at når rovdyrbestanden øker trekker elg og hjort ned til folk og rovdyrene kommer etter. I Jämtland er det rikelig med bjørn. Mennesket er vel også her tryggere for hjortedyrene å være nær enn bjørnen. Flere og flere ganger får jeg en oppfatning av at, på tross av politikernes avtaler, har miljøforvaltningen et mål om å rewilde Trøndelag og Innlandet. En naturromantisk drøm for mange. Realistisk å få til, men urealistisk å leve etter for oss mennesker, om vi ønsker å sikre oss ressurser til mat og klær.

Jeg forstår jo bjørnen. Han vil heller ha hurtigmat. Fersk og rå «hæggis» (skotsk innmatpølse av sau). Lett å få tak i, lett å spise med bare å legge labben på sauen og spise. Glir lett ned med melk fra juret og ukoagulert blod. Mye verre å løpe seg fordervet etter en elgkalv eller voksen elg. Vi har i mange, minst 50 år, regulert bestanden av de større hjortedyrene med kontrollert avskyting. I 1960-årene var det nesten ikke elg.

Fortsetter forvaltningen sin skjulte rewildingstrend med import av svenske rovdyr som bjørn og ulv (villhunder), så vil vi snart ikke ha beitende dyr i de fylkene jeg nevnte. Det virker ikke som Stortingets avtaler har noen betydning. Ingen vil orke å drive med beitedyr i fremtiden da massedrapene fra rovdyr og eventuelt utgifter til gjetere vil koste for mye mentalt og økonomisk.

Når det gjelder klær så må vi velge; skal vi ha klær av plast eller ha beitende dyr som kan gi oss klær av ull og skinn. Fjerner vi plasten i klærne og ikke bidrar med ull eller skinn, så sparker vi utfordringer på andre deler av verden. Skal 9 milliarder mennesker ha klær uten plast om 30 år, så vil det få følger på biotoper i andre deler av verden. Dette er et valg vi må ta. (Plast lages i dag av olje.) Ingen av våre rovdyr er truede arter. Isolert sett for Norge kanskje, som er noen kilometer bredt, men i taigaen mellom Norge og Russlands grense mot Stillehavet er det rikelig av alle artene vi skal avle opp. I Norge bor det folk i mange kriker og kroker. Det er lite areal å ta av utenom snaufjell. Konflikt mellom rovdyr og mennesker er ikke til å unngå. Mister vi brukene som driver med utmarksbeite, vil det ta mange tiår før nye bruk eventuelt kan etableres og da først med reduksjon av rovdyr.

«Skal beitebruk av utmark avsluttes til fordel for rewildinga, eller skal vi bidra med vår mulige del til mat og klær?» Begge deler vil ikke fungere. Noen vil si vi kan lage mer av bomull. Jeg skulle gjerne vite hvor mye sprøytemiddel som brukes for den produksjonen? Skal vi gi plass for mennesket i vår natur? Vi skal ha respekt for naturen og de biotopene/dyrene vi omgir oss med på en reell måte. Emosjonelle reaksjoner, dyreromantiske holdninger og naturromantiske holdninger kan hvert menneske ha for seg selv, men omfatter ikke naturen generelt.

Rolf Austvik

Les også:

Kommentarer til denne saken