«Få ting gleder en vegfarende mer enn ny asfalt og nå er det bare å gjøre klar smilebåndet».

Dette skrev Namdalsavisas Lars Øvereng, da reasfalteringa av strekninga Bangsund – Skage var i gang.

Beklager Lars, men det smilet kan stå i fare for å visne. Veibudsjettet og handlingsprogrammet for fylkesveg er snarere en skrekkfilm enn en feelgood roadmovie. Fylkesdirektøren skriver i sitt forslag at med planlagt budsjettering vil det ta 100 år mellom hver gang en strekning asfalteres. Og dette er bare reasfaltering. Nord-Trøndelag fylkeskommune hadde faktisk en plan om å asfaltere alle fylkeskommunale grusveier innen 2020, men i det sammenslåtte fylket har man for lengst gått bort fra disse planene.

Jeg har egentlig ikke vært så opptatt av asfalt, og i den grad jeg har engasjert meg i asfalt har det vært i kampen mot nye firefelts motorveier som brøyter seg gjennom kornåkre og verneverdige våtmarksområder. Etter å ha sittet i Hovedutvalg veg i to år er jeg blitt mer og mer engasjert og forbannet over tingenes tilstand. For samtidig som det tydeligvis finnes milliarder for å bygge unødvendig firefelts motorvei fra Oslo til Asphaugen er det kun småpenger til vedlikehold.

De veiene vi allerede har bygd er i fritt forfall. Summen som hvert år bevilges til drift og vedlikehold holdes konstant på et lavt nivå. Ettersom kostnadene til drift av ulike årsaker øker går andelen til vedlikehold ned år for år. Etterhvert som etterslepet øker blir det dyrere og dyrere å ta igjen. Om man venter til en stikkrenne kollapser før man bytter den ut vil det være atskillig dyrere enn å gjøre jobben tidligere.

Resultatet av dette blir som fylkesdirektøren selv skriver «mindre robuste veger i møte med værpåvirkning og trafikk». Det vil også føre til høyere kostnader for å drifte fylkesvegnettet. Et eksempel som det vises til er hjulspor der snø blir liggende og øker nedbrytingen av vegbanen og skaper dårligere trafikksikkerhet. Foreslåtte bevilgninger til vegvedlikehold er i følge fylkesdirektørens egne beregninger 150 millioner lavere enn absolutt kritiske minimum.

Dette får følger ikke bare for asfalteringa. Flere av broene og fergekaiene er i så dårlig forfatning at de kan måtte stenges permanent eller i perioder. Det verste utfallet er om broer forfaller så mye at eneste utvei er å sette opp en ny, da blir det virkelig dyrt. Slik er situasjonen for Knarlagsundet bro i Hitra kommune som er så skadet at den må byttes ut innen 2026 til en prislapp på flere hundre millioner. Dette vil bli situasjonen for flere andre broer også om ikke vedlikeholdet bedres betydelig.

Også innenfor tunnel- og fjellsikring er situasjonen svært ille selv om budsjettene her øker noe sammenlignet med fjoråret. Bevilgningene er knappe en tredjedel av behovet med den konsekvensen at fylkeskommunen ikke har mulighet til å utbedre akutte hendelser innen ras- og skredsikring, eller andre nødvendige tiltak for å sikre rasutsatte strekninger.

Det er på tide med en snuoperasjon. Lar vi veiene våre forfalle slik vil ansvaret snart måtte overføres fra fylkeskommunens vegavdeling til seksjon for kulturminner. Trøndelag fylkeskommunes visjon om at «Vi skaper historie» har da fått en litt annen betydning enn det som var tenkt i utgangspunktet.