Gå til sidens hovedinnhold

Vekstbedriftene må styrkes - gevinstene er åpenbare!

Sosialpolitisk og sosialøkonomisk står vi overfor store utfordringer i hvordan vi organiserer arbeidslivet og gjør tilgang til arbeid og arbeidsdeltakelse lettere. Andelen unge uføre øker uten at en har klart å utvikle gode nok tiltak.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Namdalsavisa)

Med dette innlegget argumenterer vi får en justering av arbeidsmarkedstiltakene slik at noen lettere finner bedre veier inn til arbeid

Inkludering, utenforskap, velferdspolitikk og distriktspolitikk er viktige temaer i årets valgkamp. Med yrkeserfaringer fra næringsliv, skoleverk, som daglige ledere ved vekstbedrifter og kommunalpolitisk erfaring som ordførere, mener vi å ha en bakgrunn for å hevde våre synspunkter.

Ansvarsreformen (HVPU-reformen), vedtatt i 1988, påla kommunene å tilrettelegge for normaliserte liv for mennesker med psykiske utviklingshemninger slik at de kunne leve som de selv ønsker. Etablering av ASVO-bedrifter eid av kommunene var det viktigste tiltaket for å sikre arbeid. Siden 1990 er det etablert bedrifter i omtrent alle kommuner. Bedriftene (ASVO-bedrifter seinere Vekst-bedrifter) har hatt en stor utvikling og i dag framstår de som et av kommunenes viktigste inkluderingstiltak. Bedriftene har i samarbeid med kommunene og NAV utviklet tilbud til nye grupper og er i dag spennende bedrifter med et mangfold av mennesker og arbeidsoppdrag.

Retten til arbeid er en universell rettighet nedfelt i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter Artikkel 23 og tatt inn i Norges Grunnlov i § 110. Grunnloven begrenser rettigheten da en forutsetter at personen er arbeidsdyktig. Med vår erfaring fra Vekstbedriftene vil vi hevde at begrepet «arbeidsdyktig» er relatert til begrepet «tilrettelegging» og at alle har et ønske og en vilje til å bidra. Arbeid er den arena der vi alle bør oppleve sosial tilknytning og mestring og der den enkelte bidrar i verdiskaping og opplever mening. Alle bør etter vår mening ha anledning til å kjenne dette.

Vår erfaring fra arbeidsmarkedsbedrifter har vist oss at dersom en skal lykkes med arbeidsinkludering, trengs det sterk og brei kompetanse og skreddersydde opplegg. Kompetansefeltet er stort og med enorm spennvidde samtidig som at dette må fungere opp mot et mangfoldig aktivitetstilbud. Kompetansefeltet vi snakker om handler om kartlegging, karriereavklaringer, coaching, tilrettelegging, ergonomi, oppfølging, arbeidslivskunnskap, formidling og mer. Dette er kompetanse som må ivaretas av «kompetanseteam» med lokal tilknytning.

Det er avgjørende for å lykkes i et utviklingsløp, at den enkelte blir møtt med respekt og kontinuitet av kompetente tilretteleggere. Skal dette være mulig må en utvikle kompetente lokale fagmiljøer som har nær og brei kjennskap og kontakt med lokalt samfunnsliv, det være seg næringsliv og offentlige etater. Det er her de lokale vekst-bedriftene strategisk bør styrkes av både stat (NAV) og eiere (kommunene)

Å være i arbeid er for mange helt avgjørende for å føle seg som fullverdig samfunnsdeltaker. Med vår erfaring vil vi hevde at de enkelte arbeidstakerne i bedriftene tar stort ansvar og føler de bidrar i samfunnet. Vi kunne vist til mange eksempler på at det å jobbe i en ordinær bedrift kan være utfordrende for noen. Et eksempel er å ikke klare arbeidstempoet kollegaene klarer. Mange føler seg derfor nederst på rangstigen. Det å oppleve at en selv er «maskot», er noe som er nedbrytende på selvfølelsen. Da er det for målgruppen bedre å ha en trygg inkluderende arbeidsplass i en vekstbedrift, med arbeidsoppgaver som bidrar til å føle seg som er en ressursperson. Vi kan bekrefte at mange i målgruppen er ressurspersoner.

Statsminister Erna Solberg sier at det er like mange unge uføre som er utenfor arbeidsmarkedet som det var da hun dannet regjering i 2013. Det betyr at alle tiltak som er gjort siden 2013 har mislyktes. Alle ulike arbeidsmarkedstiltak siden 2013 har vært preget av økt bruk av anbud, økt konkurranse mellom private tiltaksarrangører, skifte av aktører og med det skifte av personer og lav tiltro til lokale tiltaksarrangører. Et anbudssystem mer eller mindre skreddersydd for store aktører i befolkningstette områder er hverken distriktsvennlig eller tilpasset lokalsamfunnene og menneskene der. En trenger ikke være prinsipiell anbudsmotstander for å være kritisk til dette systemet. «Flettfrid Andresen» hevdet at «hun var ikke prinsipielt imot Atombomben, men hun syntes den passet svært dårlig på Øvre Singsaker». Vi sier tilsvarende om anbudssystemet når det gjelder arbeidsmarkedstiltak og distrikt.

Alternativet er etter vår mening strategisk bruk av relasjonskontrakter av staten (NAV) med vekstbedriftene, på linje med det vellykkede VTA-tiltaket i distriktene fungerer i dag. Slik kan en bygge bedriftene enda mer kompetente til å følge opp deltakere inn i et lokalt arbeidsliv. De lokale bedriftene kjenner lokalt nærings- og samfunnsliv langt bedre enn tilreisende «tilfeldige tiltaksarrangører». Store aktører som har spesialisert seg er gode til å skrive anbud, men mangler lokal tilknytning og kjennskap.

Med lokalpolitisk kjennskap vet vi begge hvor viktig vekstbedriftene er for kommunenes sosialpolitikk. Derfor er vi overbevist om at en styrket offentlig satsing på de kommunalt eide vekstbedriftene vil styrke inkludering og arbeidsdeltakelse. I dette ligger det også et håp om en enda mer helhetlig inkluderingspolitikk i kommunene, der vekstbedriftene er sentrale i samhandling mellom skole (grunnskole og videregående skole), NAV, kommunal sosialpolitikk og lokalt næringsliv. Dersom dette skal være mulig, må det statlige anbudsregime innenfor arbeidsmarkedstiltakene endres. De lokale vekstbedriftene må styrkes og alle offentlige etater vil se gevinsten.

Da er vi, tidligere ledere av Svanem AS og MN Vekst AS og ordfører og tidligere ordfører, sikre på at en kan utvikle en bedre sosialpolitikk der flere er i arbeid, færre er uføre og mange har fått bedret livskvalitet.

Kommentarer til denne saken