Gå til sidens hovedinnhold

Velferdsmiks, en velprøvd norsk suksess

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Cathrine S. Amundsen, spesialrådgiver i For velferdsstaten, er imot at private skal bidra i innenfor helse og velferd til det offentlige. Det er et legitimt standpunkt, men i hennes tilsvar til mitt innlegg har hun flere fremstillinger som er dels misvisende og noen direkte feilaktige. La oss begynne med det vi er enige om: Den norske velferdsstaten er bygd på fellesskapsløsninger finansiert gjennom skatt, og lik og profesjonell helsehjelp uavhengig av den enkeltes økonomi. Dette er noe alle - inkludert NHO, For Velferdsstaten, samtlige partier og representanter som er representert på Stortinget i dag - er enige om skal være forutsetningen.

Amundsen har imidlertid en selektiv historiefremstilling når hun forsøker å karakterisere velferdsmiks som et privatiseringsprosjekt. Sannheten er at velferdsmiks er det den norske velferdsmodellen er bygget på, som inkluderer både ideelle og øvrige private aktører i samarbeid med det offentlige.

Les også

Fellesskapet er veien til frihet

På flere velferdsområder leverer ideelle og private aktører deler av tjenestene som stat og kommune aldri har vært i nærheten av å levere fullt ut selv. Dette er for eksempel gjeldende innen rehabilitering og behandling i spesialisthelsetjenesten, barnevernet, barnehager og området brukerstyrt personlig assistanse, for å nevne noen områder. Andelen varierer også etter hvor de ulike eierformene har vært mest gjeldende, men selvsagt alltid med det offentlig som premissleverandør for styring og kontroll. Å bare satse på staten, bare satse på ideelle eller bare satse på private er tre like stor grove feil. Det er miksen som har gitt oss et av verdens beste velferdssamfunn og det er et historisk faktum at alle tre gjennom mange tiår har bidratt til å levere, skape og utvikle gode tjenester til det norske velferdssamfunnet.

Les også

Derfor er det viktig med en velferdsmiks i Trøndelag

I motsetning til For Velferdsstaten og Cathrine Amundsen mener vi at hjemmebaserte tjenester egner seg godt for å øke pasienter/brukere og pårørendes valgmuligheter. Flere av våre helse- og velferdstjenester har lang tradisjon for å sikre innbyggerne valgmuligheter. Fastlegeordningen og fritt sykehusvalgordningen er eksempler på ordninger som det er bred politisk enighet om, og hvor de som skal bidra må kvalifisere seg gjennom godkjenningsordninger. I stor grad bygger også et rehabiliteringsopphold på valgfrihet, ved at pasienten etter endt behandling kan velge et godkjent rehabiliteringsopphold hos en offentlig, ideell eller privat institusjon. Så hvorfor ikke på hjemmetjenester?

Det å ha innflytelse og påvirkningskraft på hvem som faktisk skal utføre tjenester for deg i ditt eget hjem, er grunnleggende rettigheter i en moderne velferdsstat. Brukervalg handler ikke bare om å velge noe, men viktigere, å kunne velge bort noe for noe bedre. Vi vet at svært få klagesaker hos Statsforvalter fører til endringer eller forbedringer, fordi det nesten alltid vil være mulig å dokumentere at tjenestens innhold og kvalitet er i henhold til lovverk og forsvarlighetskrav.

Les også

Velferdsmiks, myter og fakta

Amundsen er opptatt av Sverige. Hennes fremstilling er også her svært selektiv, men viktigere; hvorfor kan vi ikke være mest opptatt av hvordan vi gjør dette i Norge? Private og ideelle aktører bidrar allerede i dag og har gjort det lenge med en rekke helse og velferdstjenester til mange kommuner, som de ikke kunne vært foruten. Lønns- og arbeidsvilkår er et av mange krav-punkter man må levere på i anbud for å kunne bidra i den offentlige finansierte velferdstjenesten. Eventuelle mangler og utfordringer som Amundsen peker på, løses ikke ved å sende alle på dør. Mangler eller utfordringer løses gjennom anskaffelseskrav, forbedringer og styring.

Kommentarer til denne saken