Da hun gjestet NRKs Politisk kvarter som påtroppende ny Venstre-leder i 2020, ble Guri Melby konfrontert med spørsmålet: Hva skiller henne egentlig fra sin forgjenger? Ifølge programleder Lilla Sølhusvik var Melby «en ny trønder, en ny kvinne, en ny lærer (…) hvor stor fornyelse blir det når du skal ta over etter Trine Skei Grande?».

Bortsett fra at en jo kan spørre seg om to politisk ledende menn fra vidt ulik ende av Trøndelag ville fått et slikt spørsmål (svaret er nei), avslørte spørsmålet en litt manglende forståelse av bredden i trønderske kommuner – og av Venstre.

Serie: Partiene i Trøndelag

Det er et ett år til kommune- og fylkestingsvalget, og Trønderdebatt-redaktør Snorre Valen analyserer ståa i de politiske partiene i Trøndelag med små dypdykk i partienes historie.

For det første er ikke den trønderske identiteten særlig definerende for de mest profilerte trønderske Venstre-politikerne. Trine Skei Grande var oslopolitiker i ordets rette forstand, og før Venstres ledervalg i 2020 var det Abid Raja, ikke Melby, som var fylkeslagets førstevalg.

For det andre har Guri Melbys fødekommune femten ganger flere Venstre-medlemmer enn Trine Skei Grandes Overhalla. At begge er trønderske kommuner forklarer lite. Regnestykket er (dessverre for Venstre) enkelt, for ifølge partiets årsmøtepapirer for 2022 hadde Orkland Venstre ved årets inngang nøyaktig 30 medlemmer. Overhalla hadde to.

Enda verre står det til i Namsskogan, Tydal og Røyrvik, med ett medlem hver.

Faktisk er Venstres medlemstall i Orkland godt over snittet i Trøndelag Venstre (som er om lag 20 medlemmer per lag, godt trukket opp av Trondheims 279). Noe kan nok tilskrives historien. Orkdal – og i enda større grad Orkanger – hadde lenge en sterk Venstre-tradisjon. Partiets stilling bidro blant annet sterk til oppstarten av Follo landsgymnas, som raskt ble det største i Norge. Inntil ganske nylig var Venstres oppslutning i området på et annet nivå enn Venstre nasjonalt, men sammenslåingen med Agdenes, Meldal og Snillfjord markerte sammen med et dårlig kommunevalg for Venstre i 2019 slutten på partiets oppslutning her, da de landet på triste 2,6 prosent, og fikk én kommunestyrerepresentant.

Dette er illustrerende for den for Venstres store utfordring i Trøndelag, som i landet ellers. Da Melby tiltrådte som partileder løftet hun fram behovet for organisasjonsbygging, og med god grunn. Nationen beskrev i 2019 et parti i fullstendig oppløsning lokalt. 26 lokallag forsvant fra 2015 til 2019, og over 100 lokallag mistet over halvparten av medlemmene sine. Ved årsskiftet hadde Venstre i alt 687 medlemmer i Trøndelag. Samler du hele Trøndelag Venstre i Olavshallen, blir salen halvfull.

Denne utfordringen er ikke ny for partiet. Uansett hvor mange ganger Venstre avskrives, gjenoppstår de med – for konkurrentene – overraskende oppturer. Ofte skjer dette når partiet kan vise seg å sikre borgerlig flertall i stortingsvalg, men også i lokalvalg har Venstre ofte nektet å gi seg. I lokalvalget i 2015 – som tross alt ikke er så lenge siden – var Venstre større enn både Krf, SV, MDG og Rødt nasjonalt.

Men det er vanskelig å hevde at Venstres oppturer skyldes en sterk partiorganisasjon. Tvert imot har mange av partiets suksesser kommet på tross av den svake partiorganisasjonen, og snarere som en konsekvens av voldsomme skippertak (som Melbys seier mot sperregrensa i fjor), strategisk heldige omstendigheter (som de tallrike mobiliseringene for å berge borgerlige regjeringer) eller ren flaks (som André Skjelstads utrolige statistikk i kategorien «tildeling av utjevningsmandat med få direktestemmer).

Da Odd Einar Dørum ble valgt inn på Stortinget fra Sør-Trøndelag i 1977 (på en felles liste med Det Liberale Folkepartiet og Krf!) var det mye tungt arbeid som måtte til. I sin selvbiografi «Med liv og sjel: memoarer» skriver Dørum: «Direkte kommunikasjon kan være effektivt, men er svært arbeidskrevende. Organisasjonen måtte på beina, bokstavelig talt, for å få ut informasjon på egne premisser».

Den gangen ble det harde arbeidet for å få organisasjonen opp på beina belønnet med stortingsplass, og Dørum var visstnok selv så frenetisk aktiv gjennom valgkampen at han på valgvaken i en leilighet på Singsaker fikk overrakt en leketelefon av valgkampsjef Torgeir Anda, «som jeg skulle ha å trøste meg med hvis jeg fikk telefonabstinens på toget til Oslo», som Dørum selv beskriver det.

I dag er (ekte) telefoner med oss overalt, og mulighetene til å kommunisere direkte med velgerne flere enn noen gang. Men ingenting slår å være til stede der folk faktisk virker og bor. Venstre står bom stille i Trøndelag, og målingene viser null bevegelse ett år før fylkestingsvalget. Ved sist valg ble de mindre enn Pensjonistpartiet (!). Jeg er helt overbevist om at mange flere trøndere kunne vurdert å stemme Venstre. Men da må nok organisasjonen på beina, og krafttak i mediene og sperregrense-flaks må byttes ut med den lange, kjedelige jobben med å bygge et sterkere fundament. Der har nok Norges – og Trøndelags – eldste parti et og annet å lære av sine rivaler på venstresiden.