Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Den 20. november ifjor hadde jeg ei storoppleving i Turnéteatret på Verdal. Arbeidernes Musikkorps 100 år! Fullsatt sal.
Forventning. Teppet opp. 52 konsertklare musikere på «rekke og rad». Det glitrer i messing. Stolthet. Applaus. Samarbeidspartner Quintus gjør entré. Applaus. Dirigent og komponist Inge Asgeir Skrove gjør entré. Applaus. Nyskrevet jubileumskomposisjon av Skrove. En stor kunstnerisk begivenhet og suksess. Arbeidernes Musikkorps løftes til nye høyder i Verdal. Og siden...?
Ett år har gått og jeg undres. Jeg kan ikke huske noen snakke eller minnes jubileumskonserten til Arbeidernes. Det er synd, nei – direkte urovekkende at en slik begivenhet nærmest forsvinner med et «skuldertrekk». Selvfølgelig vil vi ha store og mangfoldige kulturopplevelser, men snakker vi om det? Etterlyser vi det? Nei, vi gjør ikke det. Den generelle forståelse for kulturens rolle som nødvendig bærekraft i samfunnsutviklingen forvitrer.
Det er nødvendig å stille krevende spørsmål om hva som skjer/ikke skjer med de helt grunnleggende forutsetninger for nyskaping, visjoner, nye målsettinger, om kulturens rolle og vilkår i kommunen. Men det er jo ikke rart – vi kommuniserer ikke lenger.
Jeg skal forholde meg til mitt kulturfelt – teater og scenekunst, naturlig, fordi teater har behov for alle kunstuttrykk. Verdal er en teaterkommune – vi var sammen en gang med Stiklestad; en «teaterhovedstad». Det er vi ikke lenger. Det vi har produsert av underholdning, kunst, profesjonelle utøvere og ikke minst kunnskap forvaltes ikke på en forsvarlig måte for nyskaping og nye målsettinger. Vi er nødt til å snakke om hvorfor vi ikke er opptatt av, eller kommunisere om, årsakene til at vi lar åpenbare kvaliteter som frivilligheten, lag, organisasjoner, teater, kunnskap – forvitrer.
Det er en grunnleggende mangel på kulturpolitikk som leder oss inn i slike problemstillinger.
Kultur er dessverre «lavkonjunktur». Så hvem skal kommunisere dette? Kulturen sjøl er sin egen verste fiende her. Frivilligheten bedriver ikke politikk, forståelig nok, men hvor har det blitt av dialogen? Kommunikasjonen? Vi er ikke interessert i «hverandre» lenger. Og det offentlige er vel fornøyd med at det frivillige består. At teaterpremierene går sin gang. Selvfølgelig skal ikke kommunen belastes med å drive amatørteater og Veresspel, men de må ha en oppfatning av det enorme kvalitetsstempelet Verdal har med sin «scenekultur».
Det er nødvendig å forstå at Leirådal Spellags barneteater på Heimtun er den viktigste bærebjelken for nye kulturbærere i kommunen. Det er nødvendig å ta innover seg at Jul i Sul, for bosetting og trivsel oppi Sul, er like viktig som Verdal Teaterlags gigantoppsettingen «Optimist». Joda, jeg vet at amatørteatret ikke er «overskuddsbedrifter» og jeg registrerer at Innherred Næringsforum gjør en misunnelsesverdig fantastisk jobb for kommunen og næringsparken. Jeg er faktisk medlem, men jeg kan si, uten å fornærme Næringsforumet, at kultur forstår de seg ikke på – og det er da heller ikke jobben deres!
Men det er da desto mer viktig at vi, aktive kulturarbeidere, frivillig eller profesjonelt, aktivt går inn en nødvendig samtale for de mål og drømmer vi har. Vi er «underholdere», javel – men vi, som ledere og styremedlemmer og ansvarlige, må hele tiden stille krav til oss sjøl – og til kommunen.
Hvorfor er vi ikke er opptatt av at «teaterkommunen» mister ei nasjonal skuespillerutdanning i 2024? Hva skal scenen på Tindved brukes til? Hvilken rolle forlanger vi at fylkesteatret, som ligger som et lukket mausoleum i Verdalsøra sentrum, skal være for kommunen? Er det mening i teater oppi Vera? Hvorfor skal ikke fylket, med 300 millioner nye utbyggingskroner av Verdal videregående skole innbefatte scene- og garderobeforhold for Verdal Teaterlag – som i 40 år har omsatt teaterkunst for mange titalls millioner i omsetning og fått tusener av besøkende til Aulaen? Teater som omsetter samhold, engasjement, kommunikasjon, læring, bolyst. Vi er nødt til å snakke om dette.
Jeg forventer ikke at amatørkulturen skal fungere som politisk aktør – men en aktør som utfordres og inviteres inn på grunnlag av kommunenes ønske om å få kultur opp på et helt annet nivå.
Jeg kan ikke se at et tverrpolitisk utvalg som Mennesker og Livskvalitet har kapasitet til å ivareta kulturbildet på et nivå som forlanges idag.
Verdal trenger nå mer enn noensinne å få på plass kulturråd.
Det er feil å tro at et kulturråd skal sitte og løse problemstillinger og skaffe penger, men Verdal kommune må være tilstede som politisk kraft og gjerne initiativtaker og «samarbeidspartner» med sitt eget kunst- og kulturliv. Være med å initiere møter, samtaler, gjerne kulturkonferanser, og med det diskutere fram mål og meninger og prioriteringer som i sin tur vil belyse økonomiske prioriteringer ved siden av Stiklestad.
Jeg utfordrer leder for Mennesker og Livskvalitet, Einar Olav Larsen, til å kommentere dette innlegget. Samtidig oppfordrer jeg leder for Mennesker og Livskvalitet til å komme med en bestilling av en utredning som danner grunnlag for en politisk behandling av opprettelsen av et kulturråd i Verdal kommune.