Verdals ordfører Pål Sverre Fikse og kommunaldirektør Geir Olav Jensen fortjener ros for sine holdninger og sin innsats i arbeidet med å unngå at Dritan Kreshpaj skulle flyttes til et nytt og ukjent miljø, langt fra de få personene som Dritan kjente og de som kjente og forsto Dritan.

Les også

UDI – Verdier til pynt?

Norsk utlendingspolitikk er ikke etablert med tanke på personer med utviklingshemning, store helseutfordringer og svært store bistandsbehov. Verdal er den første kommunen som har vist interesse i å bosette mannen. Hvis systemet ikke endres, så er det fare for at Verdal også blir den siste kommunen som viser slik interesse.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har ansvar for behandling av søknader fra utlendinger som vil besøke eller bo i Norge, drift av asylmottak og utvisningssaker. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har de statlige virkemidlene knyttet til bosetting. I all hovedsak går arbeidet med bosetting greit. I gjennomsnitt tar det 4,5 måneder fra det gis oppholdstillatelse til en er bosatt. For mennesker med nedsatt funksjonsevne, kan det være mer krevende. Men her sukrer staten pillen med ekstra tilskudd for å motivere kommunene til også å bosette personer med funksjonsnedsettelse.

Men det er svært få som er avhengig av like krevende tjenestetilbud som Dritan Kreshpaj, trolig ikke flere enn en håndfull innvandrere. Systemet fungerer ikke for disse. Dritan fikk sin oppholdstillatelse i 2013 og vil neppe noen gang bli bosatt med dagens systemer. Kommuner trenger tid for å bygge opp et tjenesteapparat og driftskostnadene blir store. UDI var verken villig til å gi Verdal kommune tid eller penger. Tilskuddet til raskere bosetting av flyktninger med alvorlige, kjente funksjonsnedsettelser og/eller atferdsvansker blir uinteressant, fordi det gjelder bosatte. Så lenge kommunene ikke gis akseptable rammer for å bosette dem med svært store bistandsbehov, vil Dritan ikke bli bosatt og verken IMDi eller bosettingstilskuddet vil komme på banen. Det å utøve tjenestene til Dritan, blir verken billigere eller mindre krevende, men kostnadene belastes UDIs budsjetter, ikke IMDi eller kommunene.

Regjeringspartiene er åpenbart klar over utfordringene. I regjeringsplattformen kan en lese at regjeringen vil:

«Innføre bedre og mer langsiktige økonomiske støtteordninger for kommuner som bosetter flyktninger med særlige behov, for å sikre at alle som har fått oppholdstillatelse, blir bosatt så fort som mulig».

Det er svært positivt at Verdals ordfører har tatt saken opp med sentrale politikere i regjering og storting. En får håpe at ordføreren fortsetter dette arbeidet. Velferdsstatens idé er å bygge et sikkerhetsnett som skal bidra til at alle skal kunne leve gode og trygge liv. De som trenger velferdsstaten mest, er de som ikke kan tale sin sak og samtidig har svært store bistandsbehov. Utfordringen med å utvide sikkerhetsnettet, er vanligvis kostnader. For å sikre Dritan, trengs ikke mer penger, men en ombudsjettering av midlene, samordning mellom utlendingspolitikken (UDI) og bosettingspolitikken (IMDi) og litt tid så mye kommunen får etablert de nødvendige tjenestene.

NFU Trøndelag takker ordfører Pål Sverre Fikse og kommunaldirektør Geir Olav Jensen for innsatsen og håper at de står på videre for mennesker med utviklingshemming. Saken om Dritan Kreshpaj, bør absolutt kunne få en lykkelig slutt. Det trengs kun velvilje fra ansvarlige nasjonale politikere.