De monumentale industribygningene forteller at vi har ankommet Verdalsøra. Fra stasjonen ser vi den eviglange mølla og kornsiloen som strekker seg mot himmelen. Men rundt alt sammen ligger en lav og tett by.
Verdalsøra vokste fram som et handelssted der elva Helgåa møter Trondheimsfjorden. Her ble det bygget lave trehus og flere brygger. Da jernbanen nådde Verdal i 1904 flyttet sentrum noen hundre meter inn i landet og stedet ble et moderne industrisamfunn med mølle, meieri og spinneri.
Da Norge tok sine spede skritt inn i oljealderen på tampen av 60-tallet var det vekst og optimisme i Verdal med et helt nytt verft. I dag vitner store plattformunderstell og det gigantiske industriområdet på Ørin om en voldsom industrivekst, men Verdal er kanskje likevel mest kjent for Stiklestad og lottomillionærer.
Jernbane på Verdals premisser
Sentrum minner mest av alt om en europeisk landsby. Smale brosteinsbelagte gater flankert av trær løper på begge sider av jernbanesporet. Langs gatene ligger lave bygninger, for det meste i mur, men også et og annet eldre trehus har sneket seg inn. Bebyggelsen er tett og midt i alt sammen ligger et firkantet torg, også det belagt med rødbrun belegningsstein.
Det meste er velholdt på en unorsk måte, som om kommunen har en vedlikeholdsplan de faktisk følger. Her er det ikke lappetepper med asfalt mellom steinene eller ramponerte søppelkasser. Du skulle tro at vi var i en liten tysk småby, ikke en stasjonsby i Trøndelag.
Bebyggelsen ligger tett på begge sidene av jernbanesporet og alt er innenfor et par minutters gangavstand. Hovedgata, Nordgata, løper over jernbanelinja som skjærer gjennom sentrum, men i motsetning til på mange andre steder oppleves den ikke som en barriere.
Her har trafikkplanleggerne i Bane-Nor ennå ikke fått gjennom sine kulverter og tunneler. I Verdalsøra er det planovergang og jernbaneskinnene glir gjennom sentrum på stedets egne premisser. Ved jernbanestasjonen er det til og med påspandert en fotgjengerundergang omgitt av benker og noen lekeapparater, brosteinsbelagt på Verdalsvis.
Forvirrende kompromiss
Men som på så mange andre av stedene vi har besøkt, kretser planleggingen også rundt bilen. Allerede da den første byplanen kom på plass etter krigen, signert planleggingsguru Sverre Pedersen, var framkommelighet for motoriserte kjøretøyer i fokus. Verdalsøra har ikke noen ordentlig gågate, bare et slags kompromiss, der skillene mellom de smale fortauene og kjørebane er visket ut.
Hovedgata minner ved første øyekast om en gågate, helt til noen kommer kjørende bak oss og vi ser de parkerte bilene. Fordi gatene ikke er brede, blir det kamp om plassen.
Bygningene langs hovedgata harmonerer overraskende godt med hverandre. Her er det bebyggelse fra etterkrigstiden med stramme fasader og sjenerøse butikklokaler i første etasje. Arkitekt Johan Stensaas samvirkelagsbygning fra 1962 er en modernistisk perle med grønnblå riflete stålplater, slanke teakvinduer og jordfargede flisdetaljer.
De sjenerøse vindusåpningene som vender ut mot gaten står i sterk kontrast til de vindusløse fasadene som preger dagens matvarecontainere. Nabobygningen med sine to etasjer og sitt utkragede tak er forsøkt tilpasset naboen.
Over alt sammen rager VEFA-bygget som med sine fire etasjer framstår som en brutalistisk storebror med sandfarget fasade og stramme, brune linjer.
Nesten bare kebab
Bak høyhuset er torget, Johannes Minsaas plass, med Turnéteatret i Trøndelags monumentale teaterbygg. Bygningen fra 2017 er en svart og rød konstruksjon av arkitekten Pir II som fører tankene til en krysning av fabrikk og landbruksbygning. Det romslige, men samtidig intime torget gir huset rom til å puste.
Her kunne det ha vært masse liv, men det er nærmest folketomt, bortsett fra en vogn med fiskeburger som er så fersk at den nærmest er sprell levende. For dem som ikke har lyst på pizza eller kebab er det lite å gjøre her. Hva med en koselig kafé eller kaffebar?
Enda mer parkering
Det skal bygges nytt i sentrum og derfor skal bygningene mellom torget og Nordgata rives. VEFA-bygget skal erstattes med leiligheter og næringslokaler som vender ut mot torget. I samme slengen har politikerne åpnet opp for flere parkeringsplasser i hovedgata, noe som kommer til å gjøre det enda vanskeligere for fotgjengere. Det er også bestemt at den ulykkesutsatte planovergangen stenges.
Et problem med de nye leilighetsbyggene er at de kan bli for høye, noe som vil ta luven fra teateret. Hvorfor det ikke går an å rehabilitere deler av det som står her fra før er en gåte. Nybyggets romslige lokaler kan bidra med kafeer og liv ut mot torget, men det hadde også vært mulig i dagens bygninger.
Lenger bort i gata ligger et tomt men vakkert 1920-tallshus som også risikerer rivning til fordel for nye boligkompleks. Som dansebandet Nordans sier: «Lætt det vårrå som det e».
Fortetning med finesse
Kommunen må også begynne å bruke bygningene de allerede har på nye måter. Det merkelige er at det er nok av andre steder hvor det går an å bygge nytt. Det er flere tomme plasser rundt sentrum som brukes til lagring eller oppbevaringsplass for kjøretøy. Her ville fortetning kunne bidra til en mer helhetlig og tett bykjerne som bygger opp under landsbypreget. Det finnes også steder som tåler høyere bygg.
Om kommunen fortsetter den allerede vellykkede strategien med den klattvise forskjønningen av gatene kan Verdalsøra gå i riktig retning. Her er det alt, fra gamle trehus til monumentale industribygninger og elegant etterkrigsarkitektur. Men sentrum er lite, og utviklingen går kjapt. Mye av stedets særpreg risikerer å forsvinne i løpet av veldig kort tid.