Gå til sidens hovedinnhold

Verdens beste jobb

Beboere medisineres, fordi vi ikke har tid til å gjennomføre miljøtiltak. Beboere er ensomme, fordi vi må løpe videre.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg jobber på et av byens sykehjem. Jeg jobber med demente, kognitivt friske - men fysisk svekkede, og beboere med mange andre utfordringer. Jeg kaller dem «mine» beboere.

De er «mine» beboere, for det er jeg som går den ekstra veien for å gjøre dagen god for dem. Steller sår, gir medisinsk behandling, hjelper de å ivareta sin relasjon til pårørende, bistår dem med å handle klær, sørger for at de har noe godt å kose seg med til helgen, og passer på at alle får det pålegget de vil på brødskiva til frokost.

Gerd drikker appelsinjuice, Unni drikker H-melk, Arne vil ikke ha melk i kaffen. Jeg vet hva alle «mine» spiser og drikker om de får velge selv - og jeg sørger for at de får det de velger.

Jeg må innrømme at jeg kjenner ikke min egen families vaner like godt.

Jeg tilbringer en stor del av livet mitt på jobb, og jeg anser mine kolleger som min familie. Jeg gleder meg til å treffe dem etter ferien, jeg gleder meg over deres gleder i livet, jeg lener meg på dem når dagene er tøffe. Jeg stiller opp så godt jeg kan for å lette dagene deres - men dagene er tidvis tunge.

Tiden strekker ikke til. Slitne bein springer fra beboer til beboer for å gi god og verdig pleie. Jeg drikker kaffen min akkurat passe kald, for den har selvfølgelig rukket å bli kald med alt jeg har måttet gjøre siden jeg skjenka den i koppen. Jeg utøver god omsorg overfor pårørende, og veileder dem når de synes det er vanskelig at sine kjære har blitt syke.

Jeg tilbyr trøst til en gammel sjel som ligger på dødsleiet. Jeg stryker over en blek og tynn hånd, og snakker med rolig stemme, er til stede. Så ringer alarmen og jeg må løpe videre, en beboer har blitt akutt syk. Jeg omstiller meg og går på med friskt mot.

Jeg jobber kortere dager, for økonomien tillater ikke at ansatte går 7,5 timers vakter.

Jeg ser kollegene mine tilbringe utallige helger og helligdager på jobb. De sender barna på hytta med bestemor og bestefar, og får dessverre ikke blitt med selv - men på vaktrommet kan de dele bildene fra hytta de har fått tilsendt på mobilen, med kolleger som føler de kjenner barna - til tross for å aldri ha møtt dem. For det er slik vi er - vi er en familie.

Eldreomsorgen har aldri stått fremst i køen når pengene har blitt delt ut. I årevis har det vært rapportert om underbemanning, ufrivillige deltidsstillinger, korte vakter, ugunstige arbeidstider. Det finnes ikke penger verken til beboerne våre - eller de som skal ta seg av dem.

Det rapporteres om avvik som ofte kan knyttes til underbemanning: Slag, spark, spytt - både ansatte og beboere blir utsatt for dette. Jeg vet også at det er stor grad av underrapportering på dette - nettopp fordi vi prioriterer å bruke den lille tiden vi har til å være tilstede for beboerne våre, fremfor å sitte på kontoret og skrive avvik.

Beboere medisineres, fordi vi ikke har tid til å gjennomføre miljøtiltak. Beboere er ensomme, fordi vi må løpe videre. Men vi roper ikke høyt. Fordi vi har lært oss å jobbe med det vi har - så vi strekker oss ekstra langt for at den dårlige økonomien ikke skal gå utover beboere eller pårørende. Men oss imellom - den merkes!

Likevel går vi på jobb hver dag, med friskt mot, og tenker - at vi - vi har faktisk verdens beste jobb! Vi har valgt den selv - og selv om vi enkelte dager angrer, da vi går hjem med slitne bein, dårlig samvittighet fordi tiden ikke strakk til, og lønna må strekkes langt for å vare til neste utbetaling - så sier vi at vi har verdens beste jobb!

Her velger jeg å rope høyt: For det vi kaller verdens beste jobb - kaller noen en dugnad. Vi står på for de sårbare, vi står midt i en pandemi, vi går på jobb og bekymrer oss for hva som vil skje om vi får «smitte på huset». Vi jobber ekstravakter, fordi kolleger blir satt i karantene. Vi deler våre tanker og bekymringer med «jobbfamilien» vår.

Vi strekker strikken enda lengre, og noen får seg til å be oss ta del i dugnaden.

Nei takk! Vi har jobbet på dugnad i mange år allerede, med ugunstige arbeidstider, dårlig lønn og dårlig samvittighet. Vi krever ikke så mye, men vi ønsker anerkjennelse for den innsatsen vi gjør for våre beboere - hver dag hele året. Vi ønsker midler til eldreomsorgen slik at beboerne våre kan få ha det godt den siste tiden de lever.

Vi ønsker å slippe å ha dårlig samvittighet når vi går hjem fra jobb. Vi ønsker å bli respektert nok til at ingen kaller jobben vår en dugnad.

Erna, Rita - ja alle dere politikere - nå må dere få opp øynene og se hva økonomien gjør med de eldre, svake og sårbare beboerne våre! Dere er hjertelig velkommen til å bli med meg en dag på verdens beste jobb!

(P.S: Ha på gode sko! Og de må du forresten betale fra egen lomme, for selv om skoene dine kan bli utsølt av både urin og avføring i løpet av en dag så regnes de ikke som en del av uniformen, og det gis derfor ikke tilskudd til gode arbeidssko - som forøvrig kan forebygge belastningsskader)

Med vennlig hilsen,

Vernepleier i eldreomsorgen, Trondheim kommune

Redaksjonen kjenner innleggsforfatterens identitet. -red.

Les også

Å klappe for sykepleiere fra egen balkong er gratis. Å slite seg ut koster mye

Kommentarer til denne saken