Norge var mentalt uforberedt da Russland begikk strategisk overfall på Ukraina 24. februar 2022. Norsk offentlighet var preget av tenking om at dette var for drøyt selv for Vladimir Putin, og han ville på rasjonelt vis innse at gevinstene ikke kunne måle seg med innsatsen i form av tapt anseelse, rubler, menneskeliv og raserte relasjoner. Men Putin var et annet sted. Rent mentalt, men også fysisk. For plutselig var han på feil side av grensa til Ukraina militært, fra tre ulike himmelretninger.

Russlands enerådende leder beordret storskala invasjon til tross for gjentatt varsling fra vestlig etterretning om at invasjon var nært forestående. Hvordan havnet vi i en slik situasjon preget av overveldende diskrepans mellom forestillingene våre om potensialet for diplomati og det irrasjonelle med å gå til krig og de beinharde politiske og militære realitetene som ble etablert på bakken? Hva fikk mediedekningen til å fokusere på tvangsdiplomati og retorisk sabelrasling mens det som viste seg å være presis etterretning ble avfeid som lite troverdig, villedende, og unødig krigshissende retorikk? Like fullt var det feil, mens etterretningstjenestene hadde rett.

For å besvare dette spørsmålet er det nødvendig å spole litt tilbake. Ganske nøyaktig 19 år, til opptakten til krigen i Irak. Vi må også analysere hva den allmenne oppfatning av etterretning er. Fenomenet er nemlig ganske dårlig forstått i norsk offentlighet. Vi holder oss ikke med etterretningstjenester for at folk skal kunne bedrive utstrakt hemmelighetskremmeri og bringe opinionen bak lyset. Etterretningstjenester har ikke som primær oppgave å villede og spre usannferdig informasjon. Fallhøyden er stor som Irak krigen har vist.

Tvert imot er et av utenlandsetterretningens overordnede formål å yte beslutningsstøtte til landets øverste beslutningstakere. Oppdraget består i å til rett tid levere åpen og skjult informasjon som kan bedre landets regjering sin forståelse av hva som beveger seg rundt oss i verden. Enten det gjelder utsiktene til russisk invasjon av Ukraina eller Saddam Husseins utvikling av masseødeleggelsesvåpen, så vil etterretningen utarbeide ulike vurderinger og scenarioer, gjerne med tilordnede sannsynligheter for at de inntreffer. Slike etterretningsanalyser understøtter landets lederskap i utviklingen av landets sikkerhets- og utenrikspolitikk.

Store problemer kan inntreffe dersom vogna settes før hesten, og etterretning kun benyttes til å understøtte en politisk kurs som allerede er fastlagt. Slik Moskva synes å ha gjort med invasjonen i Ukraina. I tilfeller der politisk lederskap allerede har bestemt seg for veien videre, så er egentlig etterretningens involvering på mange måter overflødig. Nettopp dette skjedde i USA rundt Irak-krigen i 2003. Bush-administrasjonen hadde bestemt seg for at de ville hamle opp med Saddam Hussein, og trengte etterretning å lene seg på for å få et rettferdiggjørende ‘casus belli’ som kunne høste støtte for krigen internasjonalt.

Dette ledet til en av de største etterretningsskandaler i internasjonal politikk i nyere tid. President Bush, hans sikkerhetspolitiske team og amerikansk etterretning ble tungt diskreditert. Spesielt CIA og forsvarsminister Donald Rumsfeld fikk hard medfart da det kom for en dag at oppfatningene om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og raskt kunne utvikle flere, var en konstruert fiksjon i strid med realitetene. Forestillingene stammet til dels fra svikt i etterretningen, men like stor skyld har Bush-administrasjonens politiske påvirkning på etterretningsprosessen, anført av visepresident Dick Cheney, som valfartet til Langley for å høre om Irak.

Så det er mot bakteppet fra Irak i 2003 – samt en fersk påminnelse i etterretningens noe optimistiske tidsestimater i fjor sommer over hvor lang tid det ville ta før Kabul falt – at etterretning rundt opptakten til krig i Ukraina må sees. Og la det være klart: ved denne anledning kan vestlig etterretning innkassere en massiv seier. Vestlige avgraderte etterretningsanalyser forvirret, frustrerte og kanskje endog forsinket Putins operasjon med sine krystallklare prediksjoner om nærstående storstilt invasjon. Putin mistet initiativet, og havnet raskt på defensiven.

Mens norsk offentlighet var opptatt av å oppdage et slags dypere spill på diplomatisk nivå, klarte vestlig etterretning å legge et knippe sterke kort i hånda på sitt politiske lederskap. Putin ble tvunget til å lyge om at ingen krigsplaner forelå. Putin løy til verden, naboland, egen befolkning og sin egen hær. Det var ikke vestlig «hysterisk krigshissing og hykleri» som var problemet. Og mange ble av Putins villedende uttalelser distrahert vekk fra det enkle faktum at oppstillingen av en massiv invasjonsstyrke, med en viss sannsynlighet kan bety nettopp invasjon.

At amerikansk etterretning og Bush-administrasjonen tok feil om masseødeleggelsesvåpen, forledet mange til å tenke at nå farer etterretningstjenestene med usannheter igjen. Til det må det legges til at ingen etterretningstjeneste ønsker å bomme, ingen ønsker å spre usannhet til egen befolkning. De vil gjerne se og vite ting som er skjult for andre. Nettopp behovet for hemmelighold i metoder og kilder gjør at slike tjenester blir offer for konspirasjonsteorier. Men de operer ikke gjennomgående i et parallelt univers hva angår sannhetsgehalt. Tvert imot er de på et plan mer opptatt av å forankre sine analyser i en faktuell virkelighet enn overavanserte akademiske teoretiseringer.

Vestlig etterretning har gjenopprettet sin stolthet med Ukraina. Det ble klokkeklart fra første sverdslag hvem som var mest til å stole på, hvem som var sannferdig, og hvilken side av denne konflikten den siviliserte verden hører hjemme på. Og det er med de utbombede soldatene og sivile i Ukrainas byer og landsbyer. Ikke med krigsforbryterne fra Butsja og mange andre steder.

Russland dominerte i noen grad narrativet i opptakten til krigen. Men presis offensiv retorikk, basert på vestlig etterretning, snudde dette uhyre raskt da stridighetene kom i gang. Etterretning maktet ikke å hindre krigen, men det fratok Moskva både et narrativ og nødvendig legitimitet for å invadere Ukraina. Diskusjonen i norsk offentlighet om Russlands sikkerhetsbehov stilnet da en illegitim storkrig startet uten respekt for sivile. Sannheten i det som formidles ligger ikke midt mellom Kyiv og Moskva, men sterkt i førstnevntes favør. Ugraderte daglige vestlige etterretningsrapporter innbyr til tillit ettersom de er faktabaserte og nøkterne, og er basert på grundige vurderinger. Det ankrer forståelse av hva som skjer i Ukraina, og gjør det nær umulig for Moskva å fornekte grusomme krigshandlinger.

Ingen land vi ønsker å ha utstrakt samkvem med hadde problemer med å velge side. Og det er ingen tvil om at vestlig etterretning kan innkassere en suksess i å forutsi den største krigen i Europa siden andre verdenskrig. Og videre var de sentrale i å utvikle de narrative rammene for krigen og slik bidra til en motsatt effekt av det Putin ønsket seg. For NATO skulle jages lenger vekk fra Russlands grenser og Moskva skulle «gjenopprette balanse», men det stikk motsatte vil materialisere seg når Sverige og Finland nå ser ut til å tilslutte seg Vestalliansen.