Alle har fått med seg årsmøtet i Trøndelag Arbeiderparti i helga. Mediehusene har gått mann av huse. 41 Journalister var til stede, Norges mest kjente og dyktige kommentatorer på rekke og rad, og ikke minst en enorm interesse fra folk i hele Norge.

Årsmøtet i Trøndelag Ap ble direkteoverført og alle kunne følge med på dramaet minutt for minutt. For oss som har stått i dette er opplevelsen surrealistisk, dager preget av en følelse av tomhet og sorg. Gråten har aldri vært langt unna. Det er noe som heter «som man reder ligger man», og det er jeg ikke uenig i. Det kan i alle fall ikke etter dette være etterlatt noen tvil om at selve slagstedet ligger i Trøndelag.

VG, derimot, mener at dette feires, og at vår nye fylkesleder også har tatt seg den friheten å feire resultatet av dette møte med avgåtte Giske.

Dette er et narrativ som ikke har rot i virkeligheten. Dette er det som skjedde:

Like før kl 18.00 avsluttes årsmøtet. Blitzlampene slokkes raskt, dirigentene takker av, media flokker seg rundt den nye lederen, salen ryddes, teknikerne pakker utstyret i bilen, folk drar hjem.

Men jeg skal ikke hjem. Jeg skal treffe delegasjonen fra Steinkjer og Grong kl. 19.30 for en bedre middag, ikke for å feire, men rett og slett snakke om det vi sammen har vært igjennom. Jeg velger å ta en tur innom en restaurant som heter Famille, da jeg vet at min familie, inklusive min datter på 13 år, og noen venner oppholder seg der.

På tur dit møter jeg Trond Giske som står i gangen. Han har, som godt kjent, nettopp trukket seg fra politikken etter 37 år som tillitsvalgt for Ap, og jeg ønsker å sitere det han sa i sin avskjedstale: «Jeg vet ikke hvordan det er ha et liv utenom politikken».

Det var derfor naturlig for meg å spørre han «hvordan har du det egentlig?» I den korte samtalen kommer det frem at han vurderer å spise mat før han kjører til Trondheim. Jeg spør Giske om han har lyst til å bli med på Famille, en flott restaurant der de har god pizza.

For meg var det en selvfølge og helt naturlig å spørre om dette. Ja, jeg skal til og med være så ærlig å innrømme at jeg faktisk tenkte at han kanskje hadde behov for å snakke med noen akkurat da. Ja, fy forby, og ja, jeg tenkte det faktisk selv om jeg er klinkende klar over at det kan føre til både sosial utestengning, trakassering på sosiale medier, offentlig uthenging og ikke minst, bli beskyldt for å ikke bry meg om seksuell trakassering og varslere. For i Giske-saken finnes det ingen nyanser, enten er du «Giske-venn», eller så er du på den «gode» siden.

Akkurat idet vi er på tur ut av årsmøtesalen, ser jeg også mannen til Ingvild Kjerkol. Jeg spør om han også har lyst til å bli med på restauranten Famille.

Hele seansen ender med at Trond Giske, mannen til Ingvild Kjerkol og jeg går sammen til denne restauranten. Trond Giske bestiller seg en pizza og en cola zero. I løpet av bordsettet snakker jeg med min datter, besøkende på et annet nabobord og med noen bekjente som kommer innom restauranten. Jeg har også nok tid til å spørre Giske om «hvordan har du det egentlig?» Ja, fy fy- JEG VET, det er ikke rom for dette spørsmålet, men klarte liksom ikke å la være, men jeg kjente jo litt på at dette var noe som noen kanskje burde spørre ham om.

Giske spiste pizza, Kjerkol kom innom for å hente sin mann. Hun hadde også med seg to VG-journalister på slep. De hadde bedt om å få å arrangere noen «feire»-bilder. Kjerkol skulle kjøre hjem til Stjørdal, men stilte opp for VGs fotograf og tok en pizzabit. Hun hadde ikke rukket mye mat i løpet av dagen. Så dro VG, jeg gikk deretter på toalettet, og da jeg kom tilbake var Trond Giske på tur hjem. Jeg sa «ha det, ta vare på deg selv og hils Haddy».

Jeg tror alle som satt inne på den samme restauranten fikk med seg dette, hvis det er behov for bekreftelser. Jeg dro deretter på den avtalte middagsavtalen sammen med mine partivenner i lokallaget, Ingvild Kjerkol og hennes mann dro hjem. Hele seansen varte i underkant av en time, og noen få små minutter av denne tiden var Trond Giske og Ingvild Kjerkol sammen. Ett tilfeldig møte som ble utløst av et «Hei, hvordan har du det?»

Altså, VG bygger en sak på feil faktagrunnlag og på en oppkonstruert fortelling. I tillegg klarer VG, også gjennom Facebook, å påstå i samme sak at hele AUF-delegasjon forlot møte da Giske gikk på talerstolen, og i samme setning, at den nye lederen valgte å feire seieren sammen med Giske. Det var ingen feiring, fordi vi hadde ingenting å feire. Det var heller ikke ALLE AUF-erne som forlot salen. Jeg nevner ikke dette eksplisitt fordi det er vesentlig i denne kommentaren, men jeg påpeker det fordi det er det som er det riktige, og det er ikke rom for faktafeil og omtrentligheter i denne saken. Det er heller ikke rom for kreative fortellinger som egentlig hører hjemme i eventyrbøkene.

Vi må erkjenne at det ikke finnes nyanser i Giske-saken, og jeg hadde aldri trodd at jeg skulle skrive en kommentar for å forsvare at jeg spurte Giske, «Hvordan har du det?». Mener virkelig de mest aktive i denne debatten, de som defineres og definerer seg selv på «den gode siden», at jeg nå bør anklages, skjelles ut, ja helst settes i offentlig gapestokk fordi jeg spurte «Hvordan har du det»? Har Giske-saken skapt en så ekstrem debattform at det ikke lenger er rom for nyanser, medmenneskelighet og litt vennlighet? Er det slik at det ikke lenger er rom for å spørre «Hei. Hvordan har du det»?

VG er kontaktet og gitt anledning til å kommentere innlegget. Det ønsker de ikke.