Gå til sidens hovedinnhold

Vi ber innstending om at rivingen av Haugtun i Sparbu stoppes

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi verken ønsker, eller trenger denne fortettinga i Hamremsgrensa og ber innstendig om at dere ser fortvilelsen i vår bønn om å stoppe riving av Haugtun i Sparbu.

Hver eneste dag i syv hele år har vært en eneste lang kamp for å få lov til å beholde det landlige miljøet i nabolaget, og slippe å bli påtvunget et boligfortettings-prosjekt som ingen trenger og bare utbygger ønsker seg. En kamp der man blir overkjørt og ikke lyttet til og en kamp jeg rett og slett har blitt syk av!

Haugtunsaken begynte allerede før jul i 2014, da en eiendomsutvikler hadde fått tak i Haugtuneiendommen. Eiendommen består av et småbruk i samme stil og størrelse som naboeiendommene, med en stor og romslig tomt. Vi forstod raskt at her var det snakk om voldsomme planer om fortetting av boliger, og i en slik skala at vi som en gang flyttet til en eiendom med landlig preg, plutselig stod i fare for å havne i et område som påførte oss et uønsket bypreg.

Vi fikk samla oss, og allerede mars 2015 sendte vi flere brev til kommunen med utgangspunkt i Reguleringsplan for Sparbu grendesenter som ikke tillater denne type fortetting i gjeldende område, hvorpå vi bad kommunen om å holde seg til denne reguleringsplanen.

Jeg stilte spørsmål i kommunestyret, deretter svarte vi med motstand på alle nivå og innenfor alle klagefrister. Vi hadde stand på lokalbutikk og vi samlet inn over 100 underskrifter mot planene om fortettingen i løpet av et par dager. Dette er mitt nabolag og mitt liv, men jeg er bare en simpel fattig nabo som skal håndtere tunge saksganger og en mektig profesjonell motstander med mektige venner og mye kapital. Hva har jeg egentlig å stille opp med mot denne overmakta. Når kommunen heller ikke hører på meg og på oss, ja da kjenner man seg rett og slett liten og ubetydelig for egen kommune.

Sju år, sju år har gått, og jeg kjemper fortsatt for retten til å benytte min egen eiendom slik jeg ønsker. For det er ikke til å komme unna at med en slik fortetting med opp mot 30 nye naboer, fører dette med seg at jeg må ta mere hensyn til mange flere, og det øker jo også sjansen for at jeg selv får klager på alt fra husdyr til lyd fra vanlig gårdsarbeid som nødvendigvis også må skje på et lite småbruk som mitt. Jeg vil få masse folk som kikker inn på min tomt og dette begrenser også mine muligheter til å sitte usjenert i min egen hage. Det blir nødvendigvis mye mer aktivitet av 30 nye naboer, og vil naturligvis også gi mer støy fra de nye boligene, samt at trafikken øker. Jeg vil rett og slett bare ikke ha dette som nabo, dette forringer min eiendoms kvaliteter, og mye av grunnen til at jeg valgte å bosette meg nettopp her, men hvem bryr seg vel om meg og min helse, bare utbygger fra nabokommunen kan hente ut fortjeneste?

Hvorfor er det slik at Steinkjer kommune veier hensynet til en utbygger som kommer utenfra tyngre enn hensynet til meg som innbygger? Kommunen snakker mye om bolyst, men denne bolysten gjelder vel ikke meg den da!?

Det hele toppet seg når utbygger forsøkte å true meg til stillhet og lydighet gjennom en trussel om et økonomisk søksmål! Dette sier meg mye om hvilke virkemidler utbygger er villig til å bruke for å tvinge den lokale motstanden i kne.

Mens utbygger tar pengene og reiser sin vei, er det jeg og vi som må leve med dette prosjektet resten av livet og det er tungt og frustrerende å tenke på. En fullstendig overkjøring, en opplevd urettferdighet av både forvaltningen og utbygger, og totalbelastningen har ført til en sykemelding på over et år, og nå også en gradert uføre. Jeg blir rett og slett syk. Sliter med nattesøvn, stress og konsentrasjonen, sliter med å formulere meg og holde tankene. Det tar mye av tiden og energien min, og det går jo igjen ut over familie og barnebarn.

Vi er flere, men for min egen del er jeg altså bare en liten nabo, og da jeg en gang i tiden flyttet hit ut på landet, fulgte det ikke med noen instruks om hvordan man håndterer store boligutvikler som brøyter seg inn i nabolaget ditt. Hvem snakker man med, hvordan får man folk til å lytte, hva er viktig og hva er ikke... Jeg kan med en gang innrømme at jeg har ikke denne kompetansen, men det finnes utallige argument for å bevare Haugtun som det fremstår i dag, og jeg har nok bruk dem alle sammen i en ren desperasjon om å bli hørt.

For å nevne noen av argumentene så kan vi starte med hensynet til vi som allerede bor her og ikke ønsker denne «byutviklingen» tredd nedover hodene våre. Hvorfor gjelder ikke reguleringsplanen for utbyggeren på samme måte som for oss andre? Hvem må man kjenne i systemet for å bare sette strek over vedtatte arealplaner?

I følge Steinkjers kommunes egne papirer, er det heller ikke et behov for et slikt fortettings-prosjekt da det ikke er noen boligmangel her på Sparbu og det er i alle fall absolutt ikke tomtemangel her.

Kommunens egen oversikt sier at det er hele 159 ferdigregulert tomter som IKKE berøre Hamremsgrensa og den opprinnelige arealplanene for dette området. Hvorfor skjer dette da?

Vi har også mange flaggermusobservasjoner i området, og Per Inge Værnesbranden fra Naturobservatøren (Stjørdal) foretok observasjon og lydopptak av flaggermuskolonier og konkluderte med at flere fredete flaggermus-arter oppholder seg her.

Jeg har i tillegg gjort flere timer med videoopptak av flaggermus selv også. NFF sin registrering får lite gehør, og kommunen gjør heller ingen forsøk på å svare på henvendelsene de får rundt dette. Jeg tenker jo at siden all flaggermus er fredet, og vi her kanskje til og med snakker om uvanlige flaggermusarter, må jo tilholdsted og konsekvenser avklares og undersøkes grundig for å unngå direkte miljøkriminalitet, før man evt gir en tillatelse til å rive Haugtun!?

I tillegg så er det slik at selve huset i sveitserstil på Haugtun og områdene rundt i stasjons-landsbyen Sparbu, har en unik historisk og aktitektonisk verdi, i tillegg mener jeg personlig at eiendommen på Haugtun har en stor egenverdi i seg selv.

Alt dette er gyldige argumenter, og det fines mange flere argumenter om blandt annet estetikk, utnyttelsesgrad av eiendom, høyder på prosjektene og så videre, som jeg i desperasjon har forsøkt å fremme.

For hva skal man gjøre for å bli hørt. Jeg må virkelig innrømme at jeg ikke vet.

Jeg har protestert og klaget etter alle kunstens regler, vi har samlet underskrifter, laget facebookgrupper, snakket med avisa og holdt appeller, vi har hatt banner-stunt i egen hager, og fått beskjed fra vegvesenet om å plukke plakatene ned, da det kunne påvirke trafikksikkerheten.

Trafikksikkerhet her i lille Lorvikvegen, mens alle plakater hvor det står «Norge trenger bonden» og Senterpartiets sin egen «vi gler oss», ja de får stå uten at de får pålegg om fjerning - og disse står langs hovedvegen? Men jeg har for lengst forstått at det ikke på noen måte er likhet for loven, og at man må kjenne de rette folka for å bli hørt. Jeg blir bare latterliggjort, selv med mange legitime argumenter.

Nå har jeg mottatt nabovarsel om riving, og alt i meg bare knyter seg. Jeg blir overrumplet av kvalme, forakt, dyp fortvilelse og depresjon når jeg tenker på det jeg føler som en grov urettferdighet og den totale overkjøringen fra utbyggeren med sine mektige venner, og hele forvaltningen. Jeg blir rett og slett bare syk!

Mitt eneste håp nå, er at en eller annen med beslutningsmyndighet, gjerne hos Statsforvalteren, kan se mitt og vårt desperate rop om hjelp rundt urimelighetene i denne saken, og rett og slett kommer innbyggerne til unnsetning og stoppe denne galskapen av et uvettig fortetning-prosjekt som absolutt ingen trenger.

ENDRET ONSDAG 22. SEPTEMBER kl. 12:30 - I en tidligere versjon av innlegget het det at NFF (Norsk Flaggermusforening) var på befaring på stedet. Det stemmer ikke, og er nå rettet til at Per Inge Værnesbranden fra Naturobservatøren sto for befaringen. -red

Kommentarer til denne saken