Vi bør være mer opptatt av hva som blir sagt, ikke hvem som sier det

Kristin Clemet, dir. Civita.

Kristin Clemet, dir. Civita. Foto:

Av
DEL

TRØNDELAG SETT UTENFRAForleden leste jeg at Torbjørn Røe Isaksen sliter litt med motivasjonen, fordi det har vært så mange ikke-politiske saker som har preget norsk politikk de siste årene, og fordi trykket fra sosiale medier er så stort og ofte utvikler seg i en ufin retning.

Jeg syns det er lett å forstå hva han mener.

Selv har jeg vært engasjert i norsk samfunnsdebatt i cirka 45 år, og jeg syns de ikke-politiske skandalene, som både reelle og medieskapte, kommer tettere enn før.

Vi må skille mellom politiske skandaler, som altså oppstår i politikken – og skandaler som gjelder politikere, men som egentlig er private. I den første kategorien kommer for eksempel de enorme overskridelsene knyttet til utbyggingen av stortingsgarasjen og Sylvi Listhaugs facebook-post, som førte til at hun måtte gå av. I den andre kategorien finner vi metoo-skandaler, utagerende bryllupsfester i Trøndelag og falske reiseregninger. Det er særlig når den siste typen saker tar all oppmerksomhet, at det virker utmattende på en som gjerne vil diskutere politikk.

Selv blir jeg også demotivert av at identitetspolitikken og den populistiske retorikken tar overhånd. De er i høy grad beslektet med hverandre og har blant annet det til felles at de bidrar sterkt til polarisering og uforsonlige holdninger. Dette ser vi særlig sterkt i USA, men det siger inn i Norge også.

Polariseringen skjer fordi både populister og identitetspolitikere, som ikke sjelden er de samme, drives av gruppetenkning fremfor argumenter. Det er «dem» mot «oss» fremfor argument mot argument. De antar at vi har mer til felles med alle dem som befinner seg i samme gruppe som oss, fremfor med noen av dem som befinner seg i andre grupper, og at all politikk derfor er en kamp mellom grupper. Det er «eliten» mot «folket», bygdefolk mot byfolk, svarte mot hvite, kvinner mot menn, homofile mot heterofile og så videre.

«Oss» mot «dem»-tenkningen forutsetter ofte at én av gruppene antas å ha makten, mens den andre gruppen er et offer. Og den som tilfeldigvis tilhører mange presumtivt svake grupper samtidig, er, ifølge denne tenkningen, ekstra utsatt.

Hvis en identitetspolitiker er opptatt av mangfold, vil svaret være representativitet, det vil si at vi, med eller uten tvangsmidler som for eksempel radikal kvotering, må sikre alle grupper representasjon – eller sikre den svake gruppen en overproporsjonal representasjon. Samtidig er det ikke lett å si hva som er en relevant gruppe. Har for eksempel rødhårete, hundeeiere eller allergikere så mye til felles, og så mange felles interesser, at de bør betraktes som egne grupper? «Vi som vil Mordersneglene til livs» er en offentlig gruppe på Facebook med nesten 15.000 medlemmer.

Det er lett å finne komiske eksempler. Det betyr likevel ikke at identitetspolitikk alltid er uviktig eller irrelevant, snarere tvert imot. Hvis ikke kvinner, svarte eller homofile sto sammen og kjempet frem de rettighetene de har i dag, ville det kanskje ikke skjedd, og det ville garantert tatt lenger tid. Det er når identitetspolitikken og populismen blir svaret på alt og overtar all politikk, og den virker mer splittende enn samlende, at det bærer galt av sted.

Det er nemlig ikke slik at jeg har mer til felles med alle andre kvinner enn jeg har med mange menn, eller at jeg har mer til felles med naboen min som også er blek i huden, enn jeg har med min svoger, som er mørk i huden.

Det er heller ikke slik at vi ikke har evne til innlevelse og empati og derfor ikke kan kjempe for andre interesser enn våre egne. Vi drives også av verdier. Evnen til å (forsøke å) sette seg inn i andre menneskers situasjon er en del av det å være menneske. Og de færreste politikere betrakter det heldigvis som sin oppgave bare å kjempe for sin egen gruppes interesser.

Det er heller ikke slik at mangfoldet alltid syns utenpå. Jeg pleier å bruke min egen nære familie som eksempel. Vi ville, ytre sett, vært et perfekt offentlig utvalg, der nesten alle grupper var representert. Men det er ikke sikkert at det hjelper at vi både er rike og fattige, unge og gamle, homofile og heterofile, svarte og hvite, funksjonshemmede og funksjonsfriske, dersom alle stemmer Høyre. Mangfoldet sitter først og fremst inne i hodene på folk.

Den polariseringen som «oss» mot «dem»-retorikken fører til, kan gi liv til debatten. Men når samfunnet blir veldig polarisert, slik vi blant annet ser i USA, blir det umulig å samarbeide og finne kompromisser, fordi mange ser seg mer tjent med å dyrke forskjeller enn å forene dem til et felles beste. En skarp og uforsonlig retorikk gjør det også vanskeligere å vite hva som er riktig, og hva som er sant. Sannhetssøken forutsetter dialog om ulike standpunkter.

«Oss» mot «dem»-retorikken fører også til at vi blir mer opptatt av hvem som sier noe enn hva som blir sagt, hvilket forsterkes gjennom ekkokamrene og sosiale medier. Selv kan jeg nesten ikke si noe på Twitter uten at jeg får skjellsord og sarkasmer tilbake om hvem jeg og mine skjulte motiver presumtivt er – og ikke om hva jeg står for.

Årsaken til at det akkurat nå er mer oppmerksomhet om identitetspolitikk i Norge er rasismedebatten. Og Kaj Skagen forklarer det fint i et nylig nummer av Dag og Tid: For noen holder det ikke at vi anerkjenner at det også i Norge er mye hverdagsrasisme, og at vi gjerne vil gjøre noe med det. Vi må også bekjenne oss til en form for ideologisk antirasisme, der «hvitheten» vår per definisjon gjør oss til nesten uforbederlige rasister. Målet er ikke at vi skal bli «fargeblinde» og likestilt, men at vi skal se raser og rasisme overalt, uavhengig av hva mennesker sier at de mener eller står for. Det er det han er som betyr noe – ikke det han mener og gjør. Men som Kaj Skagen skriver: «Då vert det reist tvil om den gode viljen er til nokon nytte.» Det hjelper ikke hvor gode vi er eller hva godt vi gjør, så lenge hudfargen er hvit.

Identitetsbevegelsen gjør seg gradvis mer gjeldende også i Norge, men heldigvis er det få politikere som bekjenner seg til denne bevegelsen. De norske politiske partiene er ikke uten historisk forankring i klasser eller spesielle grupper. Men de er heldigvis så mye mer. Forskjellene mellom medlemmene innad i Høyres gruppe kan derfor være større enn den er mellom enkelte medlemmer i Høyres gruppe og medlemmer av SVs gruppe. Dessuten har vi partier som også er etablert for å kjempe for eller mot bestemte saker.

Et samfunn uten solidaritet, samhold og sammenhengskraft er et splittet samfunn, som det er slitsomt å leve i for mange mennesker. Samtidig er det mye som skal til for å unngå splittelser i vår tid. Men et godt sted å begynne er på toppen – og velge politikere som ikke selv fører en splittende retorikk, og som ser seg som talspersoner for hele og ikke bare deler av befolkningen.

Slike politikere har vi heldigvis mange av i Norge.

Artikkeltags