Gå til sidens hovedinnhold

Vi er ikke ferdige med 22. juli. Og vi bør ikke bli det.

22. JULI

Det som gjorde sterkest inntrykk på meg etter terrorangrepet 22. juli, var minnemarkeringen i Stortinget som alle vi 169 representantene var samlet til ti dager senere. Da stortingspresident Dag Terje Andersen leste opp navnene på de omkomne, la han til alder bak hvert navn. Et liv er et liv, og en person drept er en for mye, uansett alder. Men akkurat da ble det så tydelig for meg at terroristen hadde drept barn. Noen av dem var ikke mye eldre enn mine egne barn var på den tiden.

På mange måter må vi si at det norske samfunnet besto testen etter terrorangrepene på Utøya og i regjeringskvartalet. Vi mobiliserte i form av blomsterhav foran kirker og demokratiske institusjoner. Vi gikk i rosetog, og på mange måter markerte vi i tiden som fulgte på tvers av alle skillelinjer et sterkt samhold.

Vi i det trygge lille annerledeslandet hadde fått en kraftig vekker. Og vi ville bruke den til noe.

Likevel tror jeg vi ved tiårsmarkeringen skal minne oss selv om at vi ikke er ferdige med 22. juli.

Det er skrevet mange kloke ord fra mange ulike stemmer denne sommeren. Og et av de sterke budskapene, er påminnelsen om at angrepene var mer enn et angrep på demokratiet og rettsstaten. Det var også et angrep på som bevisst var rettet mot en bestemt politisk bevegelse: Arbeiderbevegelsen ved AP og AUF. I tiden etter 22. juli var mange av oss for lite oppmerksomme på nettopp dette.

Det var en underlig tid på Stortinget høsten 2011. Vi gjennomførte en litt annerledes kommunevalgkamp. Det var en viktig markering i seg selv at vi kunne gjennomføre valget. Vi gjennomførte budsjettbehandling og Stortingets ordinære politiske arbeid. Departementene flyttet til midlertidige lokaler. Flere av dem er fortsatt der. Det var en seier i seg selv at vi kunne styre landet videre og vise at de demokratiske prosessene fortsatte upåvirket av terroristens mål og handlinger.

Jeg kjente ingen av de omkomne godt og var av de mange som sørget «på avstand», som mange nordmenn gjorde. Selv om det var det eneste riktige, kjente jeg likevel på det paradoksale i at vi fortsatte vårt ordinære arbeid – på tross av at mine gode politiske kolleger i Arbeiderpartiet hadde opplevd et så voldsomt tap, både som parti og på det personlige plan gjennom tap av venner og partikolleger.

På juleavslutningen i familie- og kulturkomiteen dette året, tok jeg ordet for å si noen ord til mine kolleger i Ap. Jeg sa noe om at vi som ikke hadde lidd de personlige tapene og hadde dette litt mer på avstand, hadde vanskelig for å ta innover oss hva våre kolleger i Ap hadde opplevd.

Etter en politisk høst som hadde vært like travel som alle andre semester på Stortinget og der den politiske hverdagen gikk sin gang, følte jeg behov for å sette ord på noe av dette. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Likevel sitter jeg igjen i dag med en erkjennelse av at vi andre rundt ikke helt tok innover oss alvoret i at angrepene var rettet mot et politisk parti. Og at vi burde markert mer i det offentlige rom at vi ikke bare slo ring om demokrati og rettsstaten – men at vi også slo ring om Ap, som viste seg å være særskilt utsatt i det giftige tankegodset som terroristen forsøkte å spre.

Vi håper vi aldri igjen vil oppleve noe som de hendelsene vi markerer i dag. Vi vet likevel at landet kommer til å utsettes for flere kriser og prøvelser. Dette er en dag for å minnes, og å sørge. Jeg sender en ekstra tanke og bønn for de overlevende som fortsatt plages av minnene, og for dem som savner en venn eller et familiemedlem. Men dette er også en dag som kan minne oss på betydningen av det vi har, og vil ta vare på. For ved å sette ord på det vi vil beskytte, blir vi mer oppmerksomme på det som betyr mest. Da blir vi sterkere. Sammen.

Kommentarer til denne saken