Gå til sidens hovedinnhold

Vi er mer enn biologi

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Personer med kjønnsinkongruens, gjerne kjent under begrepet transpersoner, er blitt en del av det offentlige ordskiftet.

Transpersoners stemme var for få år siden sjelden å finne i avisspaltene og mange av dem kviet seg for å løfte sin hverdag og utfordringer i allmennheten. I takt med at feltet har fått mer oppmerksomhet, har uheldigvis en knallhard debatt oppstått. Altfor ofte er det dessverre slik at transpersoner diskuteres og omtales med et negativt fortegn. Det er merkelapper og stempling fra enkelte som ser ut til å mene at transpersoner truer deres egen eksistens som mann eller kvinne.

Personlig blir ikke jeg mindre mann av at Alf Johanne opplever seg som kvinne, eller at Kristian født som Christine ønsker å oppfatte seg som mann. Identiteten til de av oss som opplever det samme biologiske og mentale kjønnet blir ikke påvirket av ordene og identitetene til dem som ikke passer inn i den tradisjonelle binære inndelingen.

Debatten har flere aspekter, som dels isoleres helt innenfor ett fagområde, og dels blandes sammen.

Hvis biologene hadde fått bestemme Enkelte velger det rent biologiske perspektivet, og konkluderer med at det kun finnes to kjønn, og at man aldri kan krysse den grensen. Det argumenteres med at det finnes forskjellige løsninger på manns- og kvinnerollen, men at det aldri finnes noe annet, og årsaken bunner i behovet for forplantning.

På den måten defineres at personer med kjønnsinkongruens derfor aldri må aksepteres som det de oppfatter seg som. Enkelte har gått så langt som til å sammenligne kjønnsinkongruens med at «...helsevesenet aksepterer ikke en avmagret anorektikers absurde overbevisning om å være feit».

Fallgruven biologene ofte går i, er å se mennesket kun fra sitt fagfelt.

Mennesket er mer enn biologi Det er allment kjent og akseptert at fysisk, biologisk og mental helse er tre vesentlige elementer som samlet gjør om en person har det bra eller ei. Vi er mer enn en biologisk organisme.

Over lang tid har det blitt forsket, utredet og vurdert hvordan en kan, bør og skal forholde seg til kjønnsinkongruens. Mange fagmiljøer har hatt ulike perspektiver, og kommet med vurderinger og faglige anbefalinger. Over lang tid har dette samlet blitt vurdert og avveid både i Norge og internasjonalt, først og fremst gjennom WHO.

Etter grundige vurderinger av den samlede kunnskap besluttet WHO i 2019 at kjønnsinkongruens ikke lenger er en diagnose (sykdom), men en tilstand. Det innebærer at man ikke lenger skal helbrede (reparere), men søke å skape samsvar for å oppnå harmoni mellom viktige elementer som utgjør grunnpilarene for å skape god helse.

Fakta eller fiksjon? Dessverre ser vi ofte at ulike grupper og spaltister ser helt bort fra det grundige arbeidet WHO har gjort, og avfeier dette med å henvise til radikal kjønnsteori og en såkalt «transideologi». Jeg har ennå til gode å se noen imøtegå de vurderingene WHO har gjort, uten å henvise til radikal kjønnsteori og transideologi.

Transpersoner og identitetspolitikk Når jeg argumenterer for at transpersoner skal møtes og respekteres for den de ser seg selv å være, blir jeg ofte møtt med at dette er identitetspolitikk. I en rekke artikler og i debatter fremstilles det som at forsvarere av (trans)individets rettigheter ligger under for en misforstått snillhet der identitetspolitikkens krenkehysteri i seg selv er illiberalt, og går ut over ytringsfriheten.

For meg kolliderer dette synet fullstendig. Grunnleggende i den liberale tanke er respekten for individet, og i det retten til å være annerledes. Når forsvar av retten til å være annerledes blir omformet til angrep på ytringsfriheten, og individ gjøres til ideologi er det en dehumanisering av annerledeshet. Det er for meg svært illiberalt.

Transpersoner er hele mennesker og har den samme rett til respekt som ethvert annet individ. Det er ikke identitetspolitikk, og det er ikke misforstått snillisme.

Kommentarer til denne saken