Gå til sidens hovedinnhold

Vi har en plan, Egon!

Artikkelen er over 1 år gammel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Pandemien har tatt oss gjennom bølger av erkjennelse og læring. Akkurat nå er vi kollektivt i ferd med å ta innover oss at unntakstilstanden vil vedvare, og at vi må finne en ny normaltilstand som er bærekraftig slik at viruset holdes i sjakk samtidig som at liv kan leves, samfunn fungere og naturen ivaretas.

Vi er oss selv nærmest, og er bekymret for norsk tilgang til en eventuell vaksine, økonomi og arbeidsplasser – det er mange enkeltskjebner i kjølvannet av det nye koronaviruset. Konsekvensene og utfordringene er imidlertid langt større i de fleste land. Om vi kun motiveres av vårt eget beste her og nå, vil det trolig få større konsekvenser enn selve viruset. Pandemien har til fulle vist hvor sårbar og gjensidig avhengige vi er i en globalisert økonomi. Her er det kimer til internasjonale konflikter om vi ikke velger samarbeidets vei.

Verdensbanken anslår at krisen kan presse mellom 70 og 100 millioner mennesker tilbake i ekstrem fattigdom i 2020. Ifølge Verdens matvareprogram FAO kan antallet mennesker som sulter dobles - først og fremst som en følge av de indirekte virkningene av covid-19. Heldigvis har vi en plan.

FNs bærekraftsmål er det nærmeste verden noen gang har vært en global handlingsplan, ikke bare for å avvikle fattigdom, men for å bygge sterke velferdstater som forebygger blant annet for pandemier og ivaretar naturgrunnlaget vårt. Til forskjell fra tidligere satsning på bærekraftig utvikling gjelder målene alle land og samfunnsektorer og de har en sluttdato, de skal nås innen 2030. Inngangen til 2020 ble på den internasjonale arenaen markert med brask og bram som avspark for «handlingens tiår». Nå er dette omdefinert til «gjennbyggingens tiår», den gjennomgående bruken av begreper «build back better» vitner om at vi ikke skal tilbake til utgangspunktet, men bruke krisen på å nå målene om en ny-normal.

Her hjemme avstedkom det hele en absurd debatt om regjeringsmedlemmenes bruk av bærekraftsnåla på jakkeslaget. Ironisk nok igangsatt av de samme kreftene som er mest opptatt av «å hjelpe de der de er», selve utgangspunktet for bærekraftsmålene – skjønt det handler om å samarbeide. Om vi ikke bidrar til å redusere fattigdom, forebygge ytterligere klimaendringer eller jobber for fredlig sameksistens, trygge arbeidsplasser, kvalitet i utdanningen og avvikler diskriminering – som alt inngår i bærekraftsmålene - vil sosial uro aksellerere og antall mennesker på flukt øke.

I forkant av at målene ble vedtatt i 2015 sammen med Paris-avtalen, forpliktet stater, næringsliv og sivilsamfunnet seg til en felles satsning for å finansiere Agenda 2030. Det betyr at private aktører og investorer har forpliktet seg til å være med på å bidra til direkte eller indirekte finansiere målene. Tilgangen til grønne og bærekraftige lån og statlige obligasjoner har økt, og arbeide med å matche politikkutforming med målene for å tiltrekke investeringer begynner å komme i gang igjen.

Det er fullt mulig å være kritisk til både målene, finansieringsmodell og FNs organisasjonsstruktur, men som i lokal og nasjonal politikk handler dette om det muliges kunst. Dette er det vi som verdenssamfunn har klart og enes om. Infrastruktur for framdrift er på plass og det haster. I et land som Ghana, som jeg kjenner godt, som jobber etter slagordet «Ghana beyond aid» hadde i 2018 verdens raskest voksende økonomi, og klarte ved inngangen til 2019 å løsrive seg fra IMF sine forpliktelser. I likhet med Norge stengte de ned samfunnet da pandemien rammet, under mottoet om at de har ingen å miste, men i motsetning til Norge kan de ikke dra gullkortet. Nå sier Finansministeren at de neste tre årene vil bli preget av tøffe tiltak for å komme tilbake der de var før pandemien. Ikke et enkelt budskap i et valgår, og sannsynligvis et optimistisk anslag.

Mens pandemien har satt verdenssamfunnet tilbake på mange områder, har den skutt fart på andre. Digitaliseringen – den fjerde industrielle revolusjonen – som er ansett som en forutsetning for å nå flere av målene, har skutt fart globalt, og på mange måter effektivisert arbeidshverdagen til mange og ikke minst den internasjonale interaksjonen. Den har også ytterligere ekskludert de marginaliserte som ikke kan logge seg på en plattform å ta del i undervisning, eller annen vital informasjonsspredning. Her har vi ved fakultet for Informasjonsteknologi og Elektronikk ved NTNU meldt oss på for å bidra med digitale løsninger.

Her hjemme så vi i pandemiens første fase mye kreativitet og vilje for å gjøre det beste utav situasjonen. Tidsdeling av lokaliteter, delingsøkonomi og sosiale nabolagstiltak. Alt dette tiltak som har vært promotert for å nå et bærekraftig samfunn lokalt og globalt. Kanskje blir ikke den nye normalen så verst likevel, når vi har funnet formen på den og satt oss nye forventninger til samtida og framtida. Alternativet har vi ikke råd til å eksperimentere med.

Kommentarer til denne saken