Gå til sidens hovedinnhold

Vi har kommet oss gjennom pandemien sammen

Det blir et følsomt øyeblikk når Norge gjenåpner lørdag klokken 16. Mest av alt kan vi kjenne på følelsen av et fellesskap.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fredag kom endelig meldingen: Fra klokken 16 lørdag åpner Norge opp. Samfunnet er igjen normalt. Pandemien er, for Norges del, i praksis over.

I over 18 måneder har landet levd under strenge restriksjoner. Nå fjernes de kollektive begrensningene, som antall besøkende på arrangement, det blir full gjenåpning for idretten og store endringer i reisereglene. Samtidig fjernes også de mer personlige begrensningene, som enmetersregelen.

Vi har levd med disse reglene så lenge at vi har lært oss å leve usosiale liv. Og vi har akseptert at samfunnet legger svært store begrensninger på vår personlige frihet, i fellesskapets navn. Faktisk har denne pandemien vart så lenge at vi nærmest må lære oss å leve normalt.

Koronapandemien har vært en følelsesladd opplevelse. Den har i perioder gitt oss følelsen av stor usikkerhet og frykt, for hva som skal komme, om livene blir de samme, og frykten for hverandres liv og helse. Mange har kjent på sorg og ensomhet - men også på ekstrem kjedsomhet. Vi har kjent på stor frustrasjon, men også på en merkelig frihet i å jobbe på hjemmekontor. Når landet nå åpner, føles det fritt å kunne dra dit vi vil, når vi vil.

Akkurat nå er følelsen av et sterkt kollektivt samhold den sterkeste. Vi har kommet oss gjennom denne pandemien sammen. Vi har vist en stor kollektiv ansvarsfølelse. Vi har satt de svake foran de sterke, vi har brukt samfunnets ressurser så færrest mulig skal måtte tape for mye, og vi har stilt opp når det var nødvendig.

Vi lever i en individualisert tid. Ofte blir fellesskapsløsninger sterkt utfordret av hver enkelts behov for å realisere seg selv. Koronapandemien har vært et stjerneeksempel på at samfunnet Norge fortsatt er fundert på samhold.

Det har vært mange diskusjoner om enkelttiltak, og det finnes mange eksempler på at tiltak har vært satt inn for tidlig, for sent og for inngripende. I all hovedsak har likevel pandemien vært håndtert meget godt i Norge. Vi har et høyst oppegående samfunnsapparat. På kort tid klarte landets kommuner å organisere seg for å spille en hovedrolle i utallige timer testing og smittesporing - og det finnes ganske mange tusen helter som har bidratt til å stoppe viruset fra å gjøre større skade.

Også nasjonalt har vi et velfungerende apparat. Vi har klart oss gjennom pandemien uten store og åpne konflikter om strategier. Regjeringen, FHI og Helsedirektoratet har vært de viktigste aktørene i håndteringen, og de har i all hovedsak løst oppgaven utmerket - ikke minst fordi informasjonsflyten til befolkningen har vært god. Vi har mange politiske konflikter og forskjeller i Norge, men selv hennes politiske motstandere vil være enige i at Erna Solberg har gjort mye bra som statsminister for landet. Det er intet dårlig skussmål for henne at hun klarte å ta Norge ut gjennom pandemien, før hun om noen uker går av.

Vi har nesten druknet i statistikk under koronaen. Det viktigste tallet nå, er at 850 nordmenn har dødd av covid 19. Sverige har mistet nesten 15.000 innbyggere. Danmark 2.600. Og i verden er nesten 5 millioner døde. Knapt noe land har håndtert pandemien bedre enn i Norge.

Vi skal likevel ikke bare juble. Inngripende tiltak, hjemmekontor, hjemmeskole og sterkt begrenset sosial kontakt har gitt alvorlige konsekvenser for tusenvis av unge og voksne. Det er knapt noe mer hjerteskjærende å tenke på en barn som ikke får være på skole eller barnehage, og må være hjemme hos foresatte som misbruker dem, mishandler dem eller ikke kan ta vare på dem fordi samfunnet tvinger dem til det. Samfunnet har vernet de som var mest utsatt for viruset, men kostnaden har vært enorm.

Vi har kommet oss gjennom pandemien sammen, ved å sette kollektivet foran individet. Nå har vi den samme kollektive plikten til å løfte fram og hjelpe alle som ble borte for oss i pandemiens navn.

Kommentarer til denne saken