Ifølge rådmannen i Steinkjer sitt budsjettforslag for 2022 er hverdagsrehabilitering og hverdagsmestring svært viktige satsingsområder, og det er vi helt enige i. Men, da forundrer det oss, i et generelt tilbakelent budsjettforslag at hverdagsmestring får en økning på knappe 600 000, i tillegg til de 200 000 vi har fra før innen hjemmetjenesten. Dette er langt fra nok. I stedet for å øke rammen på overliggere, burde den heller være tatt ned. For så å ha gått hardt inn for å styrke hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering.

En satsing og systematisk oppbygging av forebyggende og rehabiliterende arbeid i heimen vil kunne redusere overliggere og forhindre innleggelser i utgangspunktet.

Hjemmetjenesten må spisses i kompetanse på TOFT (tidlig oppdagelse av forverret tilstand) samt spisses på hverdagsrehabilitering og hverdagsmestring i eget hjem. I tråd med «sjef i eget liv».

Å øke rammen til overliggere i sykehus, virker å være en hvilepute for å slippe å starte de langsiktige tiltakene som vil være virkningsfull på lang sikt og vil sikre god helse i de eldre år. Det er kostbare kroner for kommunen og en forringelse av kvalitet i sykehusene, med at de må ta vare på ferdig behandlet pasienter.

Den medisinskfaglige og behandlende kapasiteten i hjemmetjenesten i dag, er ikke fullt utnyttet. Vi må ta et steg tilbake å se på hva hjemmetjeneste skal være. Skal bachelor og mastergradsressurser brukes til å smøre mat og bære ut søppel?

Mangelen på helsepersonell nasjonalt er allerede et faktum, rekrutteringsprosessene vil bli verre etter pandemien. Vi gjøre oss attraktive, og det må vi gjøre nå. Vi må sørge for at nyutdanna sykepleiere ønsker å jobbe i kommunal helsetjeneste.

Hvorfor fokuserer vi ikke i større grad på samhandlingsreformen? Behandling i kommunen? Behandling i hjemmet? Om fagutdanna helsepersonell i hjemmesykepleien kan bruke dagen sin på behandling, rehabilitering og fokus på hverdagsmestring vil jobben bli mer attraktiv i større grad. Med fokus på tette tverrfaglige team, med fokus på primærgrupper der alle brukere har noen som er ansvarlig for deres helhetlige helse. Fysioterapeut, ergoterapeut, sykepleier og lege m.fl. skal i samarbeid, kunne i vareta brukere i hjemmet lenge.

Handlingsplanen Leve hele livet har blant annet en målsetting om å styrke pasientsentrert helsehjelp og å sikre sammenheng i tjenestene for eldre med sammensatte behov. Den sier at «helsetjenestene skal fremme livskvalitet og mestring gjennom hele livsløpet for å nå sunn aldring. Utviklingen av de nederste trinnene i mestringstrappa skal ha stadig større fokus, fysioterapi og ergoterapi må styrkes og samhandlingen med den øvrige helse- og omsorgstjenesten videreutvikles.

Ved prøveprosjekt med tettere samarbeid mellom alle tjenestene rundt brukeren ser vi god effekt med små midler. Tidlig og målrettet innsats med faste team vil være en god investering både for brukeren og kommuneøkonomien. Vi har god kompetanse og vil vinne mye med å bruke midler til å koordinere oss bedre.

Ved Sparbu bosenter og Verran hjemmetjeneste er hverdagsmestring og hverdagsrehabilitering oppe og går. Hverdagsmestring innebærer systematisk, tverrfaglig samhandling som bidrar til å fremme den enkeltes mestring og fungering i eget liv. Hverdagsrehabilitering innebærer systematisk og intensive tiltak i form av veiledende fysiske treningsprogram over en 6 ukers periode. Utarbeidet av fysioterapeut etter kartlegging av funksjon. Dette viser og ha gitt resultater som er helt fantastiske. Brukere som har vært fullstendig pleietrengende og egentlig i behov for en institusjonsplass eller plass i bolig, har fått en så tilspisset treningsplan at de har gått fra å ha åtte til ti besøk av hjemmetjenesten i døgnet, til to besøk. Flere av disse besøkene krevde to personell, i dag er det kun en som trenger å reise dit. Rehabilitering i praksis!

Kostnadsrammen over tid med overliggere i sykehus er større en den gitte døgnmulkten. Man kan ofte se en forringelse av fysisk funksjon etter lengre opphold. Dette gjelder også etter korttidsopphold på tilfeldige institusjoner i kommunen. Lite ressurser til å ha fokus på egenmestring, personell sparer tid på å gjøre oppgavene for bruker. Det tar for lang tid å stå å se på at bruker skal gjøre det selv. I stedet for å lage deg mat, blir du servert. I stedet for å hente avisa, kommer noen til deg med den. I stedet for å åpne døra når det ringer på, kommer besøk rett inn i avdeling og så videre. Du får hjelp til en hel del mer enn du hadde gjort om du hadde vært i ditt eget hjem og måtte klart noe av mange små gjøremål selv.

Eldre mister muskelmasse, og dermed styrke og funksjon til å klare daglige gjøremål innen få dager med sengeleie. De har vanskeligere for å komme tilbake til utgangspunktet og har større fare for fall, trykksår og andre sykdommer. Mange mister egen mestringstro. Det å lage seg mat, dusje og kle på seg er enkle, men viktige gjøremål for å opprettholde aktivitet og helse. De fleste ønsker å være aktiv i sitt eget liv og trenger støtte, oppmuntring og faglige råd for å mestre en endret situasjon.

Vi har visst at eldrebølgen ville komme, allikevel er den her som julekvelden på kjerringa. Skal vi sitte på eller stå igjen på perrongen å se at toget passerer, denne gangen også?