Gå til sidens hovedinnhold

Vi kan ikke velge likegyldighet

22. JULI

I en tekst om terrorhandlingen mot AUF og Ap for ti år siden, vil jeg skrive «det skal aldri skje på norsk jord igjen». Jeg vil skrive «vi skal aldri la det gå uoppdaget igjen». Men de siste ti år med håndtering av terroren og terrortrusselen gjør at jeg ikke vil eller kan skrive de ordene. Beredskap er mer enn vårt forsvar og de grunnleggende tjenestene som utøves i våre sykehus, vårt politi og vårt brannvesen. Beredskap krever også at vi tar høyreekstreme krefter på alvor. Og ingen burde vite det bedre enn vår nasjon etter 22. juli 2011. Hvis vi ønsker å ta trusselen på alvor, vi gjøre noe annerledes enn vi har gjort de siste ti år.

Nasjonen ble samlet den første tiden etter terroren, men vi står ikke samlet om et budskap eller en enighet i dag. Vi er delt. Det høyreekstreme har hatt alt for gode vilkår og vekst det siste tiåret.

Derfor teller det når du og jeg, uansett parti eller politisk orientering, tar til motmæle eller deler vårt standpunkt. De siste ti årene har det vært for lett for flertallet av oss å la være å dele, la være å si og la være å vise hva man mener. Det har vært for få som har markert og tatt tydelig standpunkt. Derfor finner vi ti år senere at det stemmer at AUF har vært ganske alene i håndteringen av 22. juli.

Vi var der i starten. Etter det har vi tatt avstand på en måte vi ikke burde ha gjort. Mange av oss valgte stillhet. Stillhet som aldri var ment for å såre eller gjøre vondt, men som likevel har voldt skade. Ved å tie eller være likegyldig har vi gitt rom for krefter som sympatiserer med terroristen.

Ytringsfrihet bør ikke bare synes gjennom at de mest ekstreme og ytterliggående standpunkt trykkes eller sies. Det bør synes i at folket bruker sin ytringsfrihet. I oppgjøret etter 22. juli burde det være naturlig at bredden i folket, og særlig bredden i politikken, bruker sin ytringsfrihet. Det ekstreme bekjempes ikke med likegyldighet. Det bekjempes med stemmer som heves og taler imot. Det er på tide at vi gjør det.

For det er nok nå. Det er nok av hat og stillhet. Bryr du deg: Ytre deg. Synliggjør hva du står for og hva du mener. Støtt andre som tar ordet. De overlevende og AUF har gjort en utrolig jobb for å løfte og inkludere resten av samfunnet i samtalen etter 22. juli. Det skal ikke være ensomt å ta til motmæle mot de høyreekstreme kreftene i samfunnet. Vi kan ikke la AUF, de overlevende og pårørende bli stående alene i den kampen. Ta et oppgjør med din nabo, din bestefar, din tante eller din partifelle. Ta til motmæle!

Vi markerer ti år siden bomben tok livet av, skadet og skapte utrygghet for mennesker i Oslo sentrum. Vi markerer ti år siden barn og ungdom ble jaget, skutt og drept for å delta på en sommerleir. Det kunne vært deg, det kunne vært meg. Hvis vi hadde valgt AUF, som ikke er fjernt eller ekstremt for en ungdom å engasjere seg i. Hvor grusomt tilfeldig, men samtidig så målrettet og ondskapsfullt.

Når vi markerer ti år siden en av de mest grusomme hendelsene i norsk historie bør vi alle kjenne et ansvar for å ta til motmæle når det trengs. Slik at vi i fremtiden kan si, med ryggen rak: aldri tie, aldri glemme.