Gå til sidens hovedinnhold

Vi lar oss aldri true til taushet

Vi i AUF skal aldri glemme våre drepte kamerater. Og skal vi lykkes med å minnes de på en ordentlig måte, kan vi heller aldri tie når hatet som frarøvet dem livet forsøker å true oss til taushet.

22. JULI

Torsdag 22. juli markerer vi at det er ti år siden terrorangrepet mot AUF og Arbeiderpartiet i Regjeringskvartalet og på Utøya. Den dagen ble 77 mennesker frarøvet livet og framtida. Ti år før det igjen, ble Benjamin Hermansen knivstukket til døde av norske nynazister på Holmlia i Oslo. To dager før tiårsmarkeringen for 22. juli, hadde rasister vandalisert minnesmerket hans på Holmlia med påskriften «Breivik fikk rett». Det samme hatet som drepte Benjamin og som drepte våre venner i 2011 lever fortsatt, men da som nå får det ikke true oss til taushet.

Når det sakte, men sikkert har nærmet seg ti år siden terroren, har vi i AUF brukt mye tid på å snakke om nødvendigheten av å kunne ta et politisk oppgjør med terroren. Samtidig som vi har sagt det, har vi også sagt at vi behøver å tvinge vekk den kollektive berøringsangsten fra samfunnet vårt. Som spaltist i Trønder-Avisa, Fatima Almanea formulerte det i vår, hvorfor er det slik at bøkene om andre verdenskrig lånes ut hele tiden, mens bøkene om 22. juli forblir urørte i norske bibliotek? Kanskje har den siste bokvåren endret på dette, og kanskje bidrar nye tv-serier, podcaster og annen populærkultur å fjerne denne berøringsangsten.

Også i AUF har vi opplevd mye av det samme. Og det er det nok få som stusser over - selvsagt er det ingen enkel oppgave for nye AUFere på 14, 15 og 16 år å komme inn i AUF og dra på Utøya uten å tenke på det andre AUFere ble utsatt for, for ti år siden. For mange var terskelen høy for å stille spørsmål, diskutere og tørre å snakke om de politiske aspektene ved 22. juli. Gjennom flere år med målrettet arbeid, der fokuset har vært på å gjøre organisasjonen vår trygg på å snakke om 22. juli, har vi kommet langt. For å vise noen eksempler på hvordan dette gjøres i AUF i dag:

AUF i Troms deler hvert år ut fire priser under de tradisjonsrike årsmøtemiddagene sine. Prisene er oppkalt etter de som ble drept i terrorangrepet 22. juli 2011 fra Troms fylke. Prisene har blitt utarbeidet i samarbeid med pårørende og inkluderer noen karaktertrekk ved ofrene. De deles ut til enkeltpersoner blant dagens aktive medlemmer.

Flere andre fylkeslag, blant annet AUF i Agder og AUF i Trøndelag, har hengt opp bilder av de som ble drept fra deres fylke på sine kontorer. I Trondheim kan man på AUF-kontoret se bilder og lese om hver av de 8 trønderne som ble drept på Utøya 22. juli.

AUF i Vestland har arbeidet med Tore Eikelands legat som er oppkalt etter tidligere leder av AUF i Hordaland som ble drept på Utøya. Legatet jobber for at unge mennesker skal delta i demokratiske prosesser og engasjere seg politisk.

På fylkeskontoret til AUF i Rogaland i Stavanger har man en minnebok som ligger tilgjengelig for at alle medlemmer skal kunne bla og lese i. Der har man bilder av de som ble drept fra Rogaland, og der finner man hilsninger fra mange som var aktive i AUF i Rogaland på den tida. De skriver om minner og hva de husker om de drepte. På den måten lærer nye AUFere å kjenne de som ble revet fra oss den dagen, og på den måten klarer vi kanskje å fjerne mye av det som ellers ville vært en ubehagelig berøringsangst.

Hver dag er de vi mistet med oss i det politiske arbeidet. Ved å se dem og snakke om dem, minnes vi dem. På den måten blir en ny generasjon AUFere kjent med dem de aldri fikk sjansen til å møte. Slik går ofrenes verdier, håp og drømmer for samfunnet ikke tapt, men lever videre gjennom de som kom etter. De samme verdiene AUFerne i 2011 brant for, gjenspeiles i dag i nye håpefulle AUFere som for første gang setter beina på Utøya på sommerleir, årsmøte eller konferanse.

Som politisk ungdomsorganisasjon kan vår hovedoppgave riktignok aldri bli å bære ansvaret for å minnes de som ble drept. Men gjennom å ivareta også en annen dimensjon i dette arbeidet, kan vi utvide løftet om å aldri glemme. For når vi sier at vi lover å aldri glemme, så er det samtidig et aktivt løfte om å aldri tie. I dette ligger det å ta et oppgjør med de samme kreftene som tok så mange liv for ti år siden, og å aldri tie i møte med urett. Vi nekter å la oss true, hetses eller skytes til taushet.

Lenge har vi opplevd at 22. juli har blitt behandlet som noe som er så grusomt, at det beste nesten hadde vært å si at dette er et tilbakelagt stadie i norsk historie. Terroren har blitt redusert til “en hendelse”. Heldigvis ser vi konturene av at det er i endring. For det er på høy tid å snakke sant om det som skjedde den regntunge sommerdagen i 2011. Erkjennelsen om at det var politisk motivert terror rettet mot sosialdemokratiet som tok 77 liv og forandret utallige liv for alltid, er en start.

Terroristen bygget sitt verdensbilde på rasisme, anti-feminisme og en sterk overbevisning om, og tro på konspirasjonsteorier der Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet er hovedfienden. Dette hatet fikk grobunn i vårt samfunn. Det hatet fantes- og finnes fortsatt i våre skoler, på våre arbeidsplasser, på våre utsteder, på våre sosiale medier og blant de som mange lytter til.

I årene etter 2011 har vi med dyp bekymring vært vitne til høyreekstrem terror som minner oss på terroren 22. juli 2011. I USA, i Tyskland, i New Zealand, og igjen her hjemme – i Bærum – har vi sett at personer og grupperinger som tilhører det samme idéfellesskapet som terroristen bak 22. juli-angrepet. De utgjør en trussel mot minoriteter, meningsmotstandere og vanlige folks trygghet. Likevel er det ikke trusselen fra de voldelige ekstremistene vi frykter mest.

Parallelt med at skrekkelige terror- og voldshendelser er blitt begått av høyreekstreme, har vi også sett at den politiske høyreradikalismen utvikler seg. Høyreradikale og høyreekstreme krefter trekker til seg folk i titusenvis i USA, stiller til valg i Tyskland og styrer Ungarn. Rundt om i hele Europa vokser det frem politiske partier med politikk som søker å skape kløfter mellom mennesker, heller enn å bygge broer.

Her hjemme har vi ved valget i høst flere personer og partier langt ute på ytre høyre som stiller til valg. Det offentlige ordskiftet har blitt tøffere, og det som var ekstremt å si for ti år siden, er blitt mer normalisert i dag. I forbindelse med tiårsmarkeringen for terroren kunne vi nylig lese ting som «sett den eldre garde av Ap der ute og la det skje igjen» i kommentarfeltene.

Det mest foruroligende med dette er ikke at hatet finns. Men at de som er så hatefulle ikke en gang skjuler sitt hat. Ekstremistene får selvtillit, og de som tar til motmæle blir oftere fratatt sin ytringsfrihet. Det ser vi blant minoritetspersoner, kvinner og unge som tør å si imot rasisme og kvinnehat med full hals. Mens de som fortsatt er få, men svært høylytte har fått en talerstol og et podium, har de som har vært de modigste måttet betale prisen.

Vårt løfte handler derfor også om at vi skal ta til motmæle når hatet gis plass. Når hatet suger oksygenet ut av folks evne og vilje til å delta i samfunnsdebatten skal vi ikke være stille. For vi lar oss ikke true til taushet, og vi skal aldri akseptere at andre blir forsøkt truet til å tie.

Vi må konfrontere hatretorikk. Høyreradikale bloggnettsteder kan ikke normaliseres gjennom å gis statsstøtte eller inviteres inn i varmen blant den allmenne pressen. Inkluderingen og blidgjøringen av ytre høyre må stoppe. Vi må tørre å bruke ærlige ord om ekstremistene, og ikke pakke inn hat i bomull.

Det er hverdagskampene som må tas. Ekstremisme oppstår ikke tilfeldig og plutselig. Den må bekjempes før den får fotfeste. Kampen mot fremmedfrykt, konspirasjonsteorier og rasisme må kjempes i skolegården, i sosiale medier, på arbeidsplassen og rundt middagsbordet. Og den må kjempes i medienes verden, i politikken og på de meningsbærende nettstedene. Hver dag, hele året.

Terroren 22. juli 2011 var rettet mot det fineste i samfunnet vårt, fellesskapet og mangfoldet. Løftet vi ga om å aldri glemme, er også løftet om å hegne om og styrke nettopp fellesskapet og mangfoldet. At flere stemmer nå tar til orde for å delta i debatten om 22. juli, bærer bud om at vi er flere som ikke vil la det farlige hatet stå uimotsagt. Det gjør oss forsiktig optimistiske for de neste ti årene. Nå ønsker vi at også flere andre lover å aldri tie på samme måte som vi lovte å aldri glemme.