22. juli er dagen for å minnes. Jødisk museum Trondheim vil minnes angrepene på regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya for ti år siden. Én person med en ufattelig evne til ødeleggelse angrep ungdommer, voksne, barn, demokratiet, menneskeverdet og det norske, mangfoldige samfunnet. Det var et angrep som var motivert av høyreekstrem ideologi og rasehat. Aldri glemme! Det var mantraet etter andre verdenskrigs grusomheter og må også gjelde for massakren i Oslo og Utøya 22. juli 2011.

22. juli er dagen for å minnes, og samtidig er det ufattelig at hatet fortsatt lever. Det forsvant ikke sammen med rosetogene og ord om mer kjærlighet og demokrati. Det var gode symboler og gode ord. Likevel hører vi fortsatt at overlevende etter 22. juli-terroren utsettes for sjikane, ubegripelig, stygge hatmeldinger og til og med drapstrusler. Hatet fra Utøya lever fortsatt. Hvem hadde vel trodd for ti år siden at de som overlevde skulle utsettes for hat og trusler, et hat med en råskap som er vanskelig å fatte, hvor de som truer ønsker at gjerningsmannen skulle få fullført sitt prosjekt?

22. juli er dagen for å minnes og vise solidaritet med dem som ble rammet og gjort til ofre for terroren. Dagen er til for å øke bevissthet og kunnskap om hvilke dyptgripende konsekvenser hat kan føre til.

Hvor kommer dette hatet fra? Hva betyr det for klimaet i samfunnet og hvem som tør å ytre seg, hvem som tør å stå frem som den man er? Og hvordan kan vi, som enkeltmennesker og samfunn, bekjempe hatet? Jødisk museum Trondheim formidler historien til et folk som har fått kjenne på hat og folkemord.

Vi ønsker at museets formidling kan være med i kampen mot holdninger som ytrer hat. «Det går noen linjer fra jødeforfølgelsene under andre verdenskrig og angrepet 22. juli på Utøya, i kampen mot høyreekstreme krefter», sa Hege Bae Nyholt (Rødt) til Adresseavisen 28. april i år etter at et enstemmig fylkesting sa ja til å kalle opp den nye videregående skolen i Trondheim øst etter Cissi Klein.

Med navnet og den enstemmige innstilingen som ligger bak fra fylkespolitikerne i Trøndelag, ligger det et håp og en forpliktelse til å gjøre noe med ekstreme holdninger fra høyre, men også noen ganger fra venstre.

Cissi Klein var ei jente på 13 år fra Trondheim som ble arrestert av norsk politi 24. november 1942. Da sivilkledd politi sto i døra til klasserommet og ba Cissi bli med, ble hun livredd og sprang bort til frøken og satte seg på fanget hennes. Dette har skolevenninner senere fortalt. Hun ble sendt til i Auschwitz der hun 3. mars 1943 ble drept i gasskammeret.

Da dette hendte gikk Cissi på Kalvskinnet skole i Trondheim. Cissi rakk ikke å få noen utdanning eller videregående skole.

Hvorfor? Fordi hun var den hun var. Hun ble et offer for holocaust og skulle dø. Jøder og med dem hele deres kultur og arv skulle utryddes. Et gjennomtenkt og planlagt folkemord ble gjennomført i Trondheim, som i resten av Europa. Vi kan gjerne, snart 80 år etter, reflektere over hvordan all denne ondskapen kunne utvikle seg, og hvordan det kunne det skje her.

Vi vil minnes 22. juli med håp om at nye generasjoner får nødvendig kunnskap til å klare å begripe sammenhenger i historien og til å gis mot til å se på, diskutere og anerkjenne noen av historiens aller mørkeste sider. For å ha en beredskap, og for å forstå og kunne handle i tide, i stedet for å stå på sidelinjen og observere den dagen hatefulle handlinger treffer den enkeltes nærmiljø.

Vi har et håp om at fremtidens skoler, på samme måte som Cissi Kleins videregående skole, får lærere som sammen med morgendagens videregående-elever skaffer seg de beste verktøyene i sin beredskap. I sitt arbeid for demokrati, mot rasisme, antisemittisme og hets mot minoriteter. For skolen har etter hvert blitt en av de få felles arenaer som finnes i et land, er det der vi kan gi nye generasjoner felles referanser.

På en slik skole kan de utforske ekstreme holdninger og hat mot ulike grupper. På en slik skole vil elevene lære hvordan man snakker med hverandre, om menneskeverd og respekt og konsekvensene av hat og sjikanering av andre. Vi så hva hat kunne føre til 22. juli, og har sett det senere.

«Dette føltes historisk riktig og stort», understreket Hege Bae Nyholt da navnet Cissi Klein videregående skole var vedtatt. Ja, og håpet er at den nye skolen og alle skoler og kunnskapsinstitusjoner vil fremme holdninger i solidaritet med ofrene etter 22. juli.

Vi må aldri glemme 22. juli!