I TA har disiplin i skolen nylig vært aktuell sak – også på lederplass. Blant annet er bortvisning som virkemiddel mot uakseptabel atferd, diskutert.

Jeg har vært pensjonert lærer nå i mange år, men husker veldig godt min første lærerjobb. Etter endt lærerskole avtjente jeg værneplikten (befalsskole) og ble ferdig med plikttjenesten til jul i 1963.

Deretter skulle jeg studere musikk samtidig med at jeg skulle ha halv stilling som klassestyrer for en 6. klasse ved en stor skole i Oslo-området. Like før jeg skulle ha min første arbeidsdag i skoleverket, ble jeg oppringt av rektor som lurte på om jeg kunne ta klassestyrerjobb i en 7. klasse også i noen dager da klassens lærer hadde sluttet brått. Altså klassestyrer i 2 klasser som helt fersk lærer med 30 elever i hver. Jeg gjorde meg noen tanker om hvorfor en lærer brått hadde sluttet. Men jeg oppdaget fort grunnen. 7. klassen var en rabalderklasse. Jeg fant ut at en «tøff» kar på bakerste pultrekke drev og manipulerte de minste guttene i klassen. I denne alderen kan størrelsen variere mye. Jeg hadde flere enesamtaler med «tøffingen» uten at det hjalp. Etter kontakt med foreldrene ble eleven bortvist av rektor noen dager. Klassen ble totalt forandret. Jeg forklarte klassen hvorfor vedkommende elev ikke var på skolen og snakket enkeltvis med de guttene som lagde bråk. De fortalte at de ble plaget og trakassert på vei til og fra skolen.

Da eleven kom tilbake, begynte rabalderet på igjen. Etter møte med foreldrene der rektor var til stede, ble det avtalt at eleven skulle bytte skole. Fra da av var klassen helt grei – tror også resten av skolen fikk det bedre. Jeg la om studieplanene mine og forsatte som klassestyrer for begge klassene ut skoleåret. Elevene i min 7. klasse gikk ut med beste karakter i orden og oppførsel.

Det gjorde også den bortviste eleven (hadde kontakt med den nye skolen).

I 1966 begynte jeg som lærer ved nystartete Inderøy ungdomsskole. Her var det nærmest som å komme til en ny skoleverden. Vi hadde klasserådstimer èn gang i uka. Dette var gode timer å løse problemer i og få til godt klassemiljø. Jeg monterte opp en låst «postkasse» i klasserommet til hemmelige meldinger. Slik kunne skjult mobbing f. eks avsløres. Hvis det ble gjort skadeverk, måtte eleven møte på ettermiddagen og ordne opp – det virket fort preventivt. Men så ble denne klasserådstimen tattbort.

På slutten av min lærergjerning først på 2000-tallet lanserte jeg klasserådstimen på nytt. Jeg kalte timen for LIVET. Jeg har fortsatt å arbeide med denne idèen, men har ikke fått gjennomslag. Jeg henvendte meg til ledende politikere – også til Ludvigsenutvalget som nå har kommet med ny undervisningsplan der livsmestring skal være en del av flere fag. Jeg tror ikke det vil hjelpe stort. Jeg mener vi må ha et eget fag der en kan jobbe systematisk med alle slags livsproblemer – voldelig atferd, trakassering, psykisk og fysisk helse, stoffmisbruk, utenforskap, gruppepress, mobbing og trening på god livsførsel generelt. Det må satses langt mer på forebygging. Det er bra med hjelpetiltak, men ofte er uopprettelig skade skjedd. En må faktisk lære seg å være snill og god og grei – og det skal vare hele livet. Jeg skjønner ikke at en i det minste kunne sette igang forsøk med LIVET.