Før jeg ble advokat jobbet jeg som sosialterapeut i et krisesenter og jeg har ennå klare minner fra telefonene vi fikk fra menn, både unge og godt voksne, som fortalte om alvorlig mishandling fra deres ektefeller og samboere. Dette var menn i sårt behov for hjelp og som slet med store psykiske påkjenninger som følge av vold i hjemmet.

De gråt og var ofte preget av stor fortvilelse og maktesløshet når de ringte. De var alltid anonyme og det var helt utenkelig for dem å snakke åpent om det de ble utsatt for. De opplevde at menn ikke skal snakke om det å være offer for partnervold og mishandling fordi i det offentlige lys er det bare kvinner som kan være ofre for denne typen krenkelser. Derfor valgte mennene jeg snakket med å leve med dette i det skjulte, eventuelt snakke med noen anonymt når mishandlingen var på det mest grenseløse.

I løpet av mine år som praktiserende advokat har jeg ved flere anledninger bistått menn som har blitt utsatt for vold og til dels grov vold. Jeg har i flere tilfeller opplevd at menn har blitt hengt ut som løgnere når de har snakket ut om vold fra sine ektefeller eller samboere, og at det raskt har blitt sett på som «et forsøk på å sette kvinnen i et dårlig lys eller for å få henne til å fremstå som psykisk ustabil». Men så har det kommet frem fellende bevis om at det mannen har fortalt, har vist seg å være sant.

Etter en stor mediedekning av saken Depp vs. Heard, på verdensbasis og her i landet, blir jeg undrende over enkelte betraktninger flere har gjort seg om saken. VGs journalist Shazia Majid har for eksempel kommentert saken og sakens resultat som «en katastrofe for partnervoldsofre», at saken viser hvorfor ofre bør holde tyst, og at den kan «farge en hel oppvoksende generasjon». Det har også blitt vist til at dette kunne ikke vært mer brutalt for skuespilleren Amber Heard, for å nevne noe.

Alt dette kunne man stilt seg bak dersom en, uten noe rimelig tvil, kunne ha lagt til grunn at Amber Heard har snakket sant, at hun faktisk har blitt utsatt for det hun har forklart seg om, at bevisførselen retten har lagt til grunn er feil, eller at retten på et eller annet vis har krenket Heards rettigheter. Men slik er det altså ikke. Det er ingenting ved denne saken som gir noe grunnlag for å hevde noe av dette, snarere tvert om.

Så på hvilket grunnlag er det at Majid bygger på et premiss om at kvinnen Amber Heard er offeret her og ikke Depp? Og på hvilket grunnlag er denne saken blitt til et tilbakesteg for partnervoldsofre? Det skjønner jeg simpelthen ikke. Majids kommentarer og andre med lignende betraktninger etterlater heller et inntrykk av en generell fiendtlighet mot menn som jeg ikke synes vi på noen måte er tjent med. Vi må en gang for alle gi slipp på svart/hvit-tenkingen om at mannen er krenkeren, og kvinnen offeret.

Det er nettopp dette forutinntatte synet på menn og kvinner som jeg i sin tid opplevde at mennene som ringte til krisesenteret var svært preget av, og som fikk dem til å tie om de grove krenkelsene de ble utsatt for av sine ektefeller. Det er dette forutinntatte synet som også førte til forhåndsdømming av menn som tok mot til seg og snakket ut om partnervold, men der de overhodet ikke ble trodd før det eventuelt kunne presenteres håndfaste bevis.

Denne forutinntattheten gjør at vi ennå i dag kan tendere til å være raske med å tro på kvinners mishandlingsanklager med mindre den anklagede mannen kan bevise det motsatte, og der vi raskt ikke tror på menns mishandlingsanklager, med mindre den fornærmede mannen kan bevise at mishandlingen har funnet sted. Mannen blir altså, både som offer eller anklaget, den som ofte blir sittende igjen med en uberettiget bevisbyrde.

Saken om Depp vs. Heard må bedre forstås som et viktig fremsteg for menn, og personer, utsatt for partnervold, og vi må en gang for alle anerkjenne at partnervold og mishandling i nære relasjoner er en alvorlig urett som rammer både menn og kvinner.