Gå til sidens hovedinnhold

Vi må ikke gruble oss bort fra virkeligheten

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I 1985 utga amerikaneren Neil Postman boka «Vi morer oss til døde». Den handler om hvordan mediene, særlig TV, tok regien i kulturen og skapte illusjoner om viten, men som faktisk førte en bort fra å vite. Målt mot dagens informasjonsalder er boka ganske profetisk. Men vi kan også tenke og gruble oss - om ikke til døde - så i alle fall til et sted der vi ingenting får gjort. Det er i sannhet også et trekk ved de digitale plattformenes nye tid.

De siste dagene på sosiale medier er til dels preget av kloke folk som bruker mer tid og krefter på fortørnelse over at Trump er fjernet fra Twitter enn at demokratiet i USA er i total krise. Det er kanskje ikke så rart, siden ytringsfrihet er et stort og viktig tema. Likevel: Hvis vi ser bort fra Trump-sympatisører som er i harnisk over at Trump blir kneblet, får man en snikende følelse av at en del debattanter som åpenbart er forferdet over Trump likevel ikke helt forstår alvoret i situasjonen som utspiller seg i verdens ledende demokrati.

Politiet i Washington DC har orientert demokratene om ytterligere tre aksjoner planlagt i løpet av de kommende dagene, inkludert ett komplott for å omringe kongressen og myrde demokrater og enkelte republikanere. Dette er Trumps fotsoldater. Det er ingen grunn til å tro at Trump ville brukt Twitter til å roe gemyttene, snarere tvert imot. Alt taler for at han bifaller selv de mest ekstreme handlinger for å beholde makten. Her er det snakk om en president i verdens ledende demokrati (og akkurat det er helt vesentlig) som har satt det amerikanske demokratiet i brann, med Twitter som fremste demagogiske verktøy. Trump er en tyrannisk skikkelse fullstendig uten hemninger.

Ytringsfrihet er om prinsipper, men det finnes få prinsipper som ikke kan/bør brytes i ekstraordinære tilfeller. Det er vanskelig å ikke tro at selv den mest ihuga ytringsfrihetsfundamentalisten har en innebygd krittstrek. Selv oppfatter jeg meg som «ytringsfrihetsfundamentalist», men ble samtidig enig i utestengelsen av Trump uten særlig betekningstid.

Det er helt klart urovekkende og autoritære tendenser i kjølvannet av identitetspolitikk, polarisering og krenkelseshysteri, rikelig fordelt over den politiske skalaen. Ytringsfriheten er utvilsomt under press.

Problemet med å fravike prinsipper er selvsagt at alle kan argumentere med at akkurat sin kjepphest – sin Gud, sin gruppe, sitt ego - skal være et unntak. Skråplanet er åpenbart. Det er ikke sjelden kost at illiberale argumenter med at ytringsfriheten ikke er absolutt. Men på den annen side er det like innlysende at veldig få vil mene at ytringsfriheten skal være grenseløs. Så hva gjør man da?

Kan hende noen mener vi må vente til en riksrettssak eller eventuelle andre straffeprosesser før det kan stadfestes at Trumps ord kunne føre til handling. Selv spør jeg meg om det finnes fornuftige mennesker som i det hele tatt tror at noe annet kan være tilfelle når det gjelder Trump, hans absurde twitter-kringkastede påstander om valgfusk, hans likefremme prepping av massene for sivilisasjonskrig og stormingen av kongressen.

I Rwanda brukte de radio til å oppildne massene: Drep kakerlakkene! De hadde brukt Twitter i dag. No platforming, anyone? Rwanda er selvfølgelig et grotesk eksempel og på ingen måte direkte analogt, men det Trump har stilt i stand er virkelig ikke småpoteter det heller.

Så argumenteres det med at Twitter har tillatt Trump å holde på med galskapen i fire år. Det poengteres også at andre autoritære mørkemenn og despoter har fritt leide. Et annet argument er at Twitter opptrer hyklersk, all den tid de åpenbart har tjent seg søkkrike på at Trump har revitalisert innflytelsen og betydningen av milliardbedriften.

Alt dette fremstår imidlertid som vikarierende argumentasjon, noen ganger også whataboutism i en helt konkret og akutt situasjon. Selv er jeg av den mening at Trump burde vært lempet ut av Twitter for lenge siden, men det gjør det ikke noe mindre presserende nå, i en tilstand der det politiske etablissementet i USA blir truet på livet.

Vi bør vokte oss vel for gartnerånden. Omfanget av galninger, sinte mennesker og villfarende ideer er så omfattende at å luke ut alt som lukter av konspirasjonsteorier og autoritære ideer vil være en sisyfosoppgave, og i den andre enden lurer slippery slope og en kneblet offentlighet.

En del frykter at utestengelsen av Trump nettopp kan åpne dørene for gartnerånden hos mediegiganter som Twitter og Facebook. Det kan være - og det er kanskje først og fremst her debatten bør spores inn – hvordan grensene skal settes, hvem som skal håndheve? Men som Sam Harris sier i sin siste podcast: Twitter er en privat bedrift, de bestemmer selv hvem de ønsker å kaste ut og er i sin fulle rett til det. De stenger masse folk ute etter hatefulle ytringer hver eneste dag. Det er fremdeles ikke et angrep på ytringsfriheten i seg at de selv avgjør hvem de vil ha som gjester og hvem de ikke vil ha som gjester. Her kan det argumenteres, med rette, at det er dypt problematisk med monopoler som så til de grader styrer og påvirker offentlighetskulturer. Det vil i årene som kommer bli mange og nødvendige diskusjoner om big tech, men det går ikke helt i hop å både ville ha mer regulering og ansvar pålagt disse selskapene - og samtidig være imot at de regulerer og tar ansvar.

En gang for lenge siden ble vi forespeilet at de sosiale mediene skulle utvide demokratiet og berike den offentlige samtalen. Det gikk bare sånn delvis etter planen. Facebook og Twitter har langt på vei fungert som portaler for det postfaktuelle som er i ferd med å rive deler av den vestlige verden i filler. At de nå forsøker å bøte på skadene, kanskje av opportunistiske årsaker, endrer ikke på det faktum at det er forskjell på intolerante meninger og intolerante meninger som er akutt farlige.

Det hevdes også at vi ikke ville visst hva Trump egentlig mener uten de ufiltrerte twitterne hans (skjønt mange mente jo også at det han twitret bare var varmluft). Sant nok, men er vi ikke forbi det stadiet? Vi vet hva Trump står for. Nå er vi inne i et annet stadium, nemlig skadebegrensning.

For ettertiden vil uansett Trumps gamle twittermeldinger være veldig enkle å spore opp. Det finnes millioner av skjermdumper i omløp. Hver eneste melding er veldokumentert. Det finnes egne nettsteder, som The Trump Twitter Archive. Svært mange er også registrert som offisielle statsdokumenter i The Presidential Records Act.

Det er nok mange som rent intellektuelt er enige i beskrivelsene av det moderne vestlige som så omgitt av trygghet og velvære at det nesten er frakoblet historien. Følgeskaden av det er at vi gjerne tror at det som var fælt i gamle dager ikke kan skje igjen.

Men hvis en slik erkjennelse har sunket inn, er det rart å se fornuftige mennesker lage oppstandelse over at en tyrann blir nektet megafon for sitt katastrofale oppvigleri. Det blir betraktet som et angrep på ytringsfriheten, som no-platforming, cancel culture, prinsipielt (ikke i sak) på linje med å kneble liberale forfattere med et nyansert syn på transseksuelle.

Det er lett å gå seg så vill i prinsipper og akademisk akrobatikk at man mister dømmekraften, eller mister det Aristoteles omtalte som praktisk fornuft. Den samme tendensen har vi sett både her hjemme og internasjonalt når det blir diskutert hvorvidt trumpismen er fascistisk eller ikke. Skoleflinke ytringer og metadiskusjoner om at fascismens leksikale og konkrete betydning gjør fascismebegrepet irrelevant overskygger de helt åpenbare og farlige fellestrekkene. Vi mister oversikten over historien, slik historikeren Timothy Snyder skrev forleden i New York Post, «fordi fortiden belyser samtiden».

Det amerikanske demokratiet er i full krise. Det er ikke helt utenkelig at det vil rakne. Rakner det for USA er Europa på sikt ille ute, i en verden der Kina og Russland står klare til å ta over stafettpinnen.

Det er selvsagt illusorisk å tro at å fjerne Trump fra Twitter løser veldig mange problemer. Det kan også hende at det gjør fotsoldatene hans enda mer forbannet, men det er heller ikke vanskelig å forestille seg at det vil ha en merkbar effekt på hvorvidt trumpistene lykkes i å gjøre ubotelig skade på det amerikanske samfunnet. I en situasjon så dramatisk som nå må noe av ikke-symbolsk karakter gjøres, selv om det kan innebære prinsipielle følgeproblemer og dilemmaer. Det er alle mann til pumpene.

Kommentarer til denne saken