På’n igjen. Det bærer mot nye smitteverntiltak i Trondheim. I hvert fall dersom kommunen skal følge den klare oppfordringen fra helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) og helsedirektør Bjørn Guldvog.

Det som slo meg under gårsdagens nasjonale pressekonferanse med Kjerkol er hvor normalt alt dette har blitt. Hvor var egentlig spørsmålene? Hva menes med at kommunene ikke må nøle med å iverksette tiltak? Hva mener egentlig helsedirektøren med å oppfordre smitterammede kommuner til «tydelige, sterke, effektive tiltak»?

Disse spørsmålene er ikke viktige for kveruleringens skyld, eller av noen skepsis til at smitteverntiltak er nødvendige. For det er de jo dessverre. De er viktige fordi vi må forsikre oss mot å skli ut i en tilstand der vi stadig har inngripende og midlertidige svar på det som kan bli et nesten permanent problem.

Samfunnet vårt er ikke designet for at helsemyndighetene skal ha slik makt over tid. Det er ikke heldig at flertallet av de kritiske spørsmålene myndighetene har fått i løpet av pandemihåndteringen handler om hvorfor tiltak ikke blir innført.

Det hele illustreres greit ved at kommunedirektør Morten Wolden meldte til Adresseavisen før krisemøtene at Trondheim kom til å bli en «prøvekanin» for tiltak i resten av landet.

Jeg forstår at det er en spissformulering, men jeg vil jo ærlig talt helst stå over å være «prøvekanin» for inngripende koronatiltak.

Spesielt kan jeg betakke meg for det i en kommune (Trondheim) som tidligere i år ikke engang forsøkte å saklig begrunne linja de la seg på, da formannskapet gjorde harde innstramminger over natta «for å gi en tydelig beskjed». Den gang erstattet pekefingermoralen det tørre og kjølige grunnlaget vi må kunne forvente når kommunen skal innføre begrensninger langt ut over det normale for innbyggernes liv.

Nå i dag signaliserte Morten Wolden at tiltakene som vurderes blant annet er å gå fra anbefaling til påbud om munnbind, eventuelt en anbefaling eller påbud om hjemmekontor, eller en tydelig anbefaling eller påbud om begrensning i nærkontakter.

Neida, de færreste tar skade av munnbind. Ei heller hjemmekontor for middelklassen. Eller å holde en meter avstand på bussen. Men det må høre med i vurderingene at summen av nedstengingstiltak - især de sosiale begrensingene - har vært en stor belastning for mange, med skadevirkninger vi ikke helt ser rekkevidden av ennå. I et land der enkelte i ramme alvor foreslo å pusse militæret på hyttefolk ved pandemiens begynnelse, bør vi minne oss selv om nettopp dette.

Da må vi faktisk bruke litt tid på å minne oss selv om hvor inngripende et tiltak som å begrense folks sosiale omgang faktisk er. Det er ikke normalt, det skal aldri oppleves som normalt, og det er grunn til å stoppe opp litt når vi har kommet dit at det rapporteres som enhver annen nyhet at kommunen igjen vurderer det.

Dette skyldes ikke noen barnslig motvilje mot at helsemyndigheter til stadighet fyller eteren med råd om hva vi skal gjøre og ikke, og med dårlig skjult pisk. Ei heller minnet om den stormen av moralisme vi opplevde i fjor, kombinert med politikernes stadige gradbøyning av hva som er verdige aktiviteter og ikke (familieselskap og hytte: Ja! / Fotball og vinmonopolet: Nei!). Moralismen fikk fra starten av for stor plass i vår pandemihåndtering, og dersom koronaviruset er her for å bli, må vi kvitte oss med den.

Men mye viktigere: Vi må være varsomme med en utglidning der jevne bølger av smitteøkning alltid besvares med de samme virkemidlene, virkemidler som en gang i tiden ble kommunisert til oss som en høyst uvanlig og midlertidig unntaksordning, men som vi nå har vent oss så godt til at få har noe problem med det når de gjeninnføres.

For vi har alle vært gjennom en forskyvning av normalen det siste halvannet året. Et eventuelt politisk behov for å vise handlekraft bør derfor spares til andre områder. Dersom en er usikker på om et tiltak bør innføres, får en la være.

Saken er jo dessverre at dette viruset sannsynligvis kommer til å plage oss i mange år. Og vi har påfallende lite diskusjon om hva det betyr av samfunnsmessige konsekvenser på sikt, i form av stadig risiko for et overbelastet helsevesen og stadig tilbakevendende behov for nye tiltak. Vi kan ikke alltid ta disse diskusjonene på etterskudd, med et foreldre-barn-forhold mellom kommune og inbyggere i mediene der det til stadighet tegnes opp hvilke konsekvenser det vil få om folk ikke skjerper seg.

Derfor har vi et skrikende behov for at politikerne og helsemyndighetene begynner å drøfte mer inngående og offentlig: Hva er de mer langsiktige svarene på en endemisk tilstand med risiko for nye mutasjoner og oppblussing av nye smittebølger i tandem med sesongsykdommer? Grunnen til at land som Norge innførte tiltakene vi gjorde, var jo primært å berge folk fra alvorlig sykdom og død, ikke minst fordi intensivkapasiteten er så begrenset. Slik kapasitet er svært kostbar, og bygges ikke opp på kort tid, fordi den i så stor grad avhenger av tilgjengelig kompetanse.

Det er vanskelige spørsmål, dette: Skal intensivkapasiteten tilpasses en ny tid, for å skåne sivilsamfunnet for inngripende tiltak? Og hvilke andre grupper som trenger helsevesenet skal det i så fall prioriteres på bekostning av? Eller skal vi heller akseptere en mer vedvarende fare for at inngripende smitteverntiltak til en hver tid kan innføres på kort varsel, fordi spredningen av koronaviruset vedvarer - en helt ny normal? Skal vi leve med midlertidighet, hele tiden?

Det finnes ikke enkle svar. Men nettopp derfor må vi begynne å debattere dem skikkelig, og ikke bare på etterskudd. Og nettopp derfor må den politiske ledelsen gå først - og lede.