«Det er fra Kulturdepartementets side understreket at nå er det Trondheims tur til å få et skikkelig kulturhus. Men så lenge byens politikere fomler som de gjør, så vil det nok gå både vinter og vår, ja kanskje tiår med, før dette kan bli en realitet».

Ordene kunne vel stått på trykk både i år, for ti og tjue år siden. Men vi skal faktisk helt tilbake til 1986 for å finne sitatets opphav – det sto på trykk i Aftenposten 24. januar 1986. Også den gang var Det store byggeprosjektet gjenstand for svært langvarig og omfattende debatt i Trondheim.

Kulturhuset det er snakk om var (ble) Olavshallen, og nå, snart 40 år senere, er det igjen kanskje «Trondheims tur»?

Mon det. En oversikt utarbeidet av Olavshallen selv, og omtalt i Adresseavisen, viser at det har blitt bevilget helt spektakulært mye mer statlige kulturbygg-penger til andre byer enn til Trondheim. Olavshallens strategiske rådgiver Jens Storli har laget en oversikt som er like pedagogisk som den er påfallende: Mens Vestland har mottatt tilsagn på 1150 millioner kroner siden 2012, har Trøndelag bare mottatt 52,3 millioner.

Storli og Olavshallen har noen åpenbare poeng: Det kan ikke være slik at statlige midler uten å nøle bevilges til å dekke overskridelser på Nasjonalmuseet, mens Olavshallens søknader om penger til rehabilitering – en rehabilitering med tilsynelatende god kontroll på kostnader og tidsbruk – blir oversett gang på gang.

Men det må jo være fordi Olavshallen – som både de selv og Kulturrådet påpeker – har en viktig nasjonal og regional funksjon, og at prosjektet er godt og nyttig. Ikke fordi Olavshallen ligger i Trøndelag. At andre byer og regioner har fått noe som Trondheim ikke har fått, er nemlig ikke et særlig godt argument for noe som helst. Og i alle fall ikke i en by som Trondheim, som sett under ett kanskje ikke har så mye å klage over når det kommer til statlige prioriteringer over tid.

En av de mest seiglivede mytene i norsk politikk er at det gjør det minste inntrykk på departementsbyråkrater og stortingsrepresentanter i finanskomiteen at en region føler seg forfordelt. Det gjør nemlig ikke inntrykk. Ikke i det hele tatt. Det vet jeg av erfaring, for jeg har selv vært en av stortingsrepresentantene som forulempet har plumpet ut med en «nå er det Trondheims tur», til glassblikk fra budskapets mottaker.

La meg illustrere med en enkel hverdagssituasjon de fleste vil kjenne seg igjen i:

Det er en vanlig ettermiddag. Du er en tur på Obs på City Lade. Ved siden av deg står en femåring og en forelder.

Femåringen: Æ vil ha en ny gamingstol!

Forelderen: Nei, den er dyr, og vi kjøpte jo trampoline i vår, vi har brukt mye penger.

Femåringen: Jo men æ VIL ha gamingstol!!

Forelderen: Ja, men vi må prioritere det viktigste først. Nå handler vi mat, og så trenger vi en ny komfyr, for den forrige gikk i stykker. Det er dyrt. Og dessuten er det meste blitt så kostbart nå, så vi må spare litt.

Femåringen: Jo MEN NABOEN FIKK! NO E DET MIN TUR!!

Kun i et univers der det ruller kremboller oppover i helvete, fungerer sistnevnte argument. Alle barn har til alle tider forsøkt seg på det, akkompagnert av gråt og tenners gnidsel. Og alle foresatte har til alle tider viftet det vekk.

Derfor er det så rart at norske (og trønderske) politikere synes å tro at tilsvarende metode, der en reduserer seg selv til barn og staten til forelder, og sutrer om at andre får, er velegnet for å utløse store, statlige pengebevilgninger til prestisjefylte byggeprosjekter. Det er bare ikke slik det fungerer, uansett hvor mye en måtte si at «nå er det Trondheims tur».

Og dét er vi gode på. 12. september 2015 uttalte daværende kommunalråd Marte Løvik at «nå er det Trondheims tur til å få et stort, statlig kulturbygg». I november 2012 uttalte styreleder Ellen Tveit Klingberg i Trondheim kunsthall at «Nå er det Trondheims tur», akkompagnert av Adresseavisens ingress: «Hva har Kilden teater- og konserthus for Sørlandet, Kulturkvartalet i Bodø og Stavanger konserthus til felles? Jo, de er øverst på lista over kulturhus som har fått mest statsstøtte de siste tre årene. Og selvfølgelig én ting til: Ingen av dem ligger i Midt-Norge».

Men Trondheim får ikke kulturbygg. Statlige midler bevilges fordi viktige funksjoner jo faktisk eksisterer over hele landet. Over tid kan bevilgningene være skjeve: Bergen og Oslo har, som regjeringen selv påpeker i inneværende statsbudsjett, fått svært mye av den samlede potten. Derfor har regjeringen varslet en annen geografisk fordeling fremover. Mye tyder altså på at Bergen og Oslo kan se langt etter samme omfang av bevilgninger de kommende årene.

Dette er en helt grei måte å prioritere på. En statlig investeringspott som til enhver tid skal være nøyaktig geografisk fordelt, er ikke å prioritere.

Og det er her vi ofte går oss vill i Trøndelag. Det finnes nemlig en rekke gode argumenter for at staten burde prioritert midler til rehabiliteringen av Olavshallen. Og Storli og Olavshallen gjør en utmerket jobb med å fremheve dem: Olavshallen har en viktig nasjonal funksjon. Prosjektet kan sette i gang med en gang. Kulturlivet rammes av at Store og Lille sal ikke kan brukes samtidig, og Trondheim Symfoniorkester har presserende behov. Nasjonale produksjoner så ulike som UKM og NM i kor hører naturlig hjemme her. Og ikke minst: Prosjektet er en rehabilitering av eksisterende bygg, som gis nytt og forlenget liv.

Men at Trondheim ikke får, når andre får, er ikke et argument. Andre landsdeler vil (med rette!) kunne påpeke milliardene som flyr Trondheims vei til store forskningssentre, campus, og landets kanskje mest vellykkede sykehusutbygging før det.

«Nå er det Trondheims tur» er et argument som skriker av dårlig selvtillit på egen regions vegne. Trondheim er en fantastisk landsby med en europeisk storbys muligheter, landets yngste bybefolkning og sterke internasjonale bånd. Å kreve at fordelingen av statlige penger skal fungere som et slags nullsumspill mellom regionene, vil på sikt overhodet ikke være til Trondheims fordel.

Og det er derfor det smerter meg å se Adresseavisen videreføre den trønderske sutre-kulturen på lederplass. «Nå må det være Trondheims tur», skriver trøndertanta, og bruker Olavshallens tall, sammeholdt med det krympende handlingsrommet for bevilgninger framover, som argument for at det nå ser ille ut for statlige bevilgninger til et nytt, stort og sammenslått Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Trondheim Kunstmuseum.

Det er helt greit å ville bruke kjempesummer på nok et nytt, svært prestisjeprosjekt i Trondheim. Det er for så vidt helt greit å kreve at staten skal være med og betale for det, òg. Men at Bergen har mottatt mye penger – som i stor grad har gått til å oppgradere og rehabilitere eksisterende bygg som har en nasjonal funksjon – er ikke et argument for nye, store og splittende byggeprosjekter i Trondheim.

Det er tvert om et helt glimrende argument for at viktige institusjoner i flotte bygg fortsatt trenger støtte til rehabilitering. Som Olavshallen, som Kunstindustrimuseet, og som Trondheim Kunstmuseum. Ikke fordi de ligger i Trondheim, eller fordi det er vår «tur», men fordi institusjonene er viktige.

Og det kan hende jeg tar feil, men: De aller fleste på Stortinget er, enten vi liker det eller ei, ikke trøndere. Så hver gang vi utbasunerer at «nå er det vår tur!», er det mang en innlending, nordlending, telemarking og møring som ser en storebror som krever mer. Og byråkratene i departementene kunne ikke brydd seg mindre.

Å argumentere for et prosjekts faktiske kvalitet og funksjon, kommer til å fungere bedre, ti av ti ganger. Om vi bare har selvtilliten til å gjøre det.