Forrige uke leste jeg en Facebook-kommentar om streiken. En forelder var ikke fornøyd med at barna hens skulle ha grådige lærere som ble motivert av økonomi.

Jeg tolker det dithen at man ikke skal jobbe som lærer fordi man vil ha en lønn som gjenspeiler utdanningen. Og ansvaret som ligger i jobben. Det å jobbe som lærer skal bare være «et kall».

Og forelderen har kanskje til en viss grad rett. De færreste blir lærere av økonomiske grunner. Jeg begynte heller ikke på lærerutdanninga fordi jeg ville blir så himla rik. Men la oss være helt ærlige: hvis målet er å tjene mest mulig penger, er ikke offentlig sektor stedet for deg. Hvis du ikke er leder, da, så klart. Da må man tilby høy lønn for «å tiltrekke seg de beste hodene». At vårt framtidige BNP, elevene, skal bli undervist av de beste hodene, er tydeligvis ikke så viktig. Men man bør i det minste ha kvalifiserte hoder? Jeg synes i hvert fall det, og ni av ti foreldre er enig med meg.

Gjett hvem som ikke er enig? Jo, det er min arbeidsgiver KS, det. At én av fem som underviser i skolen ikke har godkjent lærerutdanning i dag, er ikke et problem, ifølge KS. Dette betyr én av to ting: enten så tror KS at hvemsomhelst kan undervise i skolen. Eller så vet de at undervisninga ikke blir like god, og sier seg fornøyde med det.

Begge deler viser sjokkerende mangel på ambisjoner for den norske skolen. Det er et signal til foreldre om at dine barns utdanning ikke er så viktig. Det er en hån mot meg som investerte fem år på lærerutdanningen.

Jeg streiker fordi jeg tar min arbeidsplass, skolen, framtidas BNP og forvalterne av denne, lærerne, på alvor. Jeg vil ha en arbeidsgiver som gjør det samme. Nemlig anerkjenner og verdsetter min lærerutdanning og jobben jeg gjør i klasserommet.