Gå til sidens hovedinnhold

Vi ofrer ikke demokratiet for å skape gode klimaløsninger

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norges største demokratiske møteplass, Arendalsuka er i gang. Demokratiet får vist sin berettigelse og sitt mangfold, ikke minst overfor ungdom. Ungdom flest er ikke likegyldige. De er opptatt av utdanning, jobb og egen framtid.

I norsk skole er det tre overordnede tema som preger den helhetlige opplæringa. Ett av dem er «Demokrati og medborgerskap». Norske ungdomsskoleelever scorer høyt på internasjonale demokratiundersøkelser. De viser høyt kunnskapsnivå og god forståelse av demokrati, samfunnssystemer og demokratiske prinsipper. Bra! Men én ting er å forstå, noe annet, og mer krevende, er å delta aktivt.

Et annet, og minst like viktig tema, er «Bærekraftig utvikling». Dette skal ivaretas i demokratiets navn. Det har vist seg å være svært krevende. Til og med politikerne kan virke maktesløse i å forene disse oppgavene og verdiene.

På NRK- programmet Verdibørsen 17. oktober 2018 ble temaet Demokrati og miljø satt under debatt. Det etiske spørsmålet var: «Må vi ofre demokratiet for klimaet for å tvinge verden til gode klimaløsninger?».

En av debattantene, filosofen Einar Øverenget, satte temaet på spissen i en kronikk i Dagens Næringsliv, publisert allerede i 2010: «Vil ofre demokrati for klima». Filosofen stilte følgende spørsmål til en miljøbekymret biolog: «Hvis du må velge mellom demokrati og miljø, hva velger du?». «Miljøet», svarte biologen, uten å nøle. Han begrunnet svaret slik: «…om vi ikke ivaretar miljøet og de biologiske betingelser for at menneskeheten fortsatt skal kunne ha opphold på jordkloden betyr det fint lite om vi pleier demokratiet. Det vil ikke lenger være et folk her som kan utøve folkestyret».

Det er et logisk resonnement biologen trekker opp og samtidig et skremmende scenario. Øverenget kommenterte svaret med følgende spørsmål: «Er de globale utfordringene så store at vi må være villige til å oppgi helt grunnleggende humanistiske idealer for løse dem?».

Vi har verken pleid demokratiet eller miljøet godt nok globalt. Men å sette disse verdiene opp mot hverandre blir, etter min mening, feil. Det kan ikke være slik at vi enten må velge demokrati eller velge miljø. Disse verdiene er uløselig knyttet sammen. Miljøet reddes ikke uten intakte demokratiske organer og prosesser.

Svaret på utfordringene må heller bli å styrke demokratiet, og få flere med. På den måten kan vi få bukt med de globale miljøødeleggelsene som truer vår eksistens. Men det har jo vist seg at dette ikke har fungert og ikke gitt konkrete resultater, kan man hevde, på bakgrunn av nedslående rapporter om klodens tilstand. Til dette er å si: Det er ennå ikke for seint og ingen grunn til å gi opp, selv om den siste rapporten fra FNs klimapanel, som ble publisert forrige uke, viser at klimaendringene går raskere og blir mer intense og at mye av skadene er uopprettelige.

– Alarmklokkene er øredøvende, og bevisene er uomtvistelige. Klimautslippene fra forbrenning av fossilt brensel og avskoging kveler planeten vår og utgjør en umiddelbar trussel for millioner av mennesker, sier FNs generalsekretær Antonió Guterres. – Målet om å begrense global oppvarming til 1,5º C kan fortsatt nås, men forutsetter at verdens ledere handler umiddelbart.

Foruten den galopperende forbruksveksten er den enorme kapital- og maktkonsentrasjonen som finnes i Verden en av de største miljøtruslene vi står overfor i dag. Det er en ikke-demokratisk valgt elite, et fåmannsvelde, som styrer investeringene, eller mangel på sådanne, også når det gjelder «det grønne skiftet». Dét gjør at folk føler seg satt ut av spill og gir opp. Dette fåmannsveldet har profitt som sin viktigste drivkraft, ikke vern om demokratiet, miljøet og klimaet. Det partiet, som tydeligere enn andre partier kombinerer en ambisiøs klima- og miljøpolitikk med tiltak for å redusere kapital- og maktkonsentrasjonen samt støtter folkebevegelser for miljø og klima, er Rødt.

Et tredje overordnet tema i opplæringa er «Folkehelse og livsmestring». Dét er heller ikke løsrevet fra helheten. Klimaendringer og hyppigere ekstremvær kan virkelig gå på helsa løs og true demokratiet, i den forstand at velfungerende samfunn med godt utbygd helsevesen og god infrastruktur destabiliseres, endog bryter sammen og skaper tilnærmet anarki. Klimautslippene som dannet grunnlaget for verdidebatten i 2018 var urovekkende og spørsmålet om effektive tiltak var høyst aktuelt. Det er blitt enda mer aktuelt nå i dag, ettersom den ferske FN-rapporten viser at vi ikke har evnet å ta kollektivt ansvar og å følge opp de forpliktelsene om utslippsreduksjoner det ble inngått enighet om i Paris i 2015.

Vi har tatt for gitt at oppslutningen om demokratiske verdier og prinsipper står sterkt i den norske befolkningen og at dette «binder nasjonen sammen» og kan bidra til å «binde nasjonene sammen». Men er «limet» like sterkt som før? Tar vi det for gitt, uten å bry oss nevneverdig om å holde det vedlike og ta aktivt del i de demokratiske prosessene?

Kunnskaps- og utdanningsnivå henger nøye sammen med grad av valgdeltagelse. Det er tydelige forskjeller i oppslutningen mellom velgergruppene mht utdanningsnivå. Blant velgerne med kun grunnskoleutdanning avga 64,6 prosent stemme ved stortingsvalget i 2017. Halvparten av grunnskoleutdannede menn under 35 år holdt seg hjemme.

I de tre siste stortingsvalgene har valgdeltakelsen ligget 25 prosent lavere hos dem med kun grunnskoleutdannelse enn hos dem med høyere utdannelse. Det som er bekymringsfullt er at denne forskjellen har økt, på 1990-tallet var den på om lag 10 prosent. Ved Stortingsvalget i 2017 var valgdeltakelsen relativt høy blant 18-åringene, 72,7 prosent. Men den sank betraktelig blant velgerne i midten av 20-årene, til 64,3 prosent.

Ut fra tallenes tale er det urovekkende at voksne ungdommer tilsynelatende «faller så fort i fra». Heldigvis tar valgdeltagelsen seg opp og holder seg stabilt på over 80 prosent blant velgere på 45 år og eldre.

Det handler om å skape helhetlig forståelse for at vi har en felles klode å ta vare på, blant ungdom i særdeleshet, og at alle må ta del i dette arbeidet ved å benytte stemmeretten og aller helst engasjere seg i politikken og i miljøsaken. Et rikt velferdssamfunn som Norge har forpliktelser og posisjoner og må gå foran i miljøkampen. Og skolen har verdier og verktøy vi bør dele med ungdom i andre land. Vi må først handle lokalt, men samtidig både tenke og handle globalt. Dét gjøres best ved å oppfordre ungdommen til å ta ansvar og begi seg til urnene på valgdagen 13. september. Økt velgeroppslutning vil styrke folkestyret og danne grunnlag for gode fellesskapsløsninger for å redde miljøet.

I debattenVerdibørsen ble Øverengets dystre betraktninger imøtegått av statsviteren Tora Skodvin. – Klimautfordringene er et samhandlingsproblem, hevdet hun. – De løses ikke gjennom diktat, men gjennom fellesskapsløsninger. Tiltredes !

Tross svakheter med folkestyret ville et opplyst grønt enevelde neppe håndtert klimautfordringene bedre, heller ikke oppdragelsen og dannelsen. Platon påstod at demokratiet nok er den beste av de dårligste styreformene. Men vi ofrer ikke demokratiet for å skape gode klimaløsninger.

Benytt stemmeretten. Godt verdivalg!

Kommentarer til denne saken