Inneklemt ved nyheten om at salen til FNs generalforsamling omsider er ferdig, finner vi en hilsen fra (den gang) H.K.H Kronprins Olav i Trønder-Avisa for nesten 70 år siden, i september 1952:

«Slutt opp om flyktningehjelpen.

To små flyktningebarn vil fra i dag av banke på døren til hvert hjem og hver bedrift i Norge og minne om at det ennå i dag, 7 1/2 år etter krigen, er millioner av hjem- og rotløse flyktninger som det ikke har vært mulig å skaffe menneskeverdige kår. Barna er talsmenn for hundretusener som ennå vansmekter i leirene.

For flyktninglandene er det av mange grunner et uløselig problem å trekke flyktningene inn i det normale samfunnsliv uten hjelp fra andre nasjoner. Norge må fortsatt gå inn for aktivt å hjelpe flyktningene.

Barna som nå banker på vår dør, har funnet et nytt hjem her i landet. De hører til blant de flyktningefamilier som Europahjelpen og andre har skaffet opphold og arbeid i Norge. De bærer bud om at de selv har mottatt slik hjelp som Norge tidligere har ydet.

Men hvordan er det med alle de andre, store og små, som trenger hjelp?

To flyktningebarn banker på din dør. La dem ikke gjøre det forgjeves. Lukk opp!»

En påminner for oss alle, i dystre tider. Nå er det igjen mange som trenger vår hjelp.

Kanskje er det farlig å lene seg for mye på historien for å forstå nåtiden. Å forsøke å presse hendelser vi opplever nå inn i en eller annen slags historisk mal, kan både føre til at vi misforstår samtiden, og devaluerer erfaringene og lærdommene historien egentlig gir oss.

Dermed vekker det - med rette - sjeldent særlig sympati å for eksempel mane frem minnet om nazismens herjinger for å peke på noe en mener er en grov urett som begås i dag. Tvert imot vil for eksempel de fleste paralleller til holocaust med rette oppfattes både som dypt upassende, og en hån mot ofrene for nazismens folkemord. Dette er helt innlysende for de fleste av oss, for eksempel når tåpelige og virkelighetsfjerne konspirasjonsmiljøer sammenligner koronapass med de gule stjernene jøder ble tvunget til å bære.

Samtidig må en ikke la historiens verste overgrep bli noe uvirkelig og fjernt, som vi innbiller oss ikke kan skje igjen. Antisemittismen lever mange steder i beste velgående, og vi kjemper mot den av en grunn.

Tider som dette minner oss om at vi plikter å lytte til historien. Og vi har dessverre mye historie å ta av i Europa. Det vi nå ser utspille seg foran øynene våre vekker grufulle historiske minner, ikke bare fra andre verdenskrig, men fra flere av de mørke kapitlene i europeisk historie - spesielt nå når vi ser språk, hendelser og grusomheter gjenta seg.

Journalisten Sergej Sumlenny har i sosiale medier nylig gjort oppmerksom på en tekst som nå er publisert hos den russiske propagandakanalen Ria Novosti. Teksten – som er skrevet av filosofen Timofey Sergeytsev – får nakkehårene til å reise seg, ikke fordi det som står der er sjokkerende nytt, men fordi det er sjokkerende kjent. Sergeytsev er opptatt av at ukrainerne visstnok bærer en kollektiv skyld. I den fanatiske teksten, som jeg ikke orker å sitere utfyllende fra, tas det ikke bare til orde for å utslette Ukraina som nasjonalstat, men også å straffe alle som har støttet «nazistene» i Ukraina. Teksten utstråler skadefryd over ukrainernes lidelse, ut fra en vanvittig idé om at de skulle være skyldige overfor Russland i noe som helst. Det krever svært lite fantasi å forestille seg hvordan en slik måte å tenke på fortoner seg når den gjøres til praksis.

Å fokusere på slike absurde og virkelighetsfjerne propagandatekster kan virke litt rart akkurat nå, når vi alle er kollektivt sjokkerte og i sorg over de grusomme bildene vi alle har sett i helgen fra Butsja og andre byer i Ukraina – avskyelige og regelrett barbariske overgrep begått mot uskyldige ukrainere, utført av de russiske okkupantene.

Massegraver. Døde sivile forlatt i gatene. Meldinger om omfattende og systematisk voldtekt som våpen. Nok en gang ser vi maktesløse på ufattelig lidelse på europeisk jord.

Men det er ingen distraksjon å følge med på hva de russiske myndighetene og deres klakører lyver om i sin propaganda. Det forteller oss nemlig mye, både om hva de er, hva de er i stand til å gjøre, og hva de akter å gjøre.

For verden har sett systematiske overgrep mot uskyldige før. Og vi har sett hvordan forbryterregimer legger til rette for overgrepene. Vi har øyne, vi har ører, og vi har hukommelse. Bak nyhetene om russiske problemer på fronten, logistikkvansker, og nyheter om at Ukraina lykkes overraskende godt i sin motstand, må vi huske at det finnes en ideologisk, forrykt og menneskefiendtlig politisk «idé» bak krigen, at det er uskyldige sivile som – ikke tilfeldig, men systematisk – utsettes for følgende av disse «ideene», og at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj derfor hadde rett da han i sin tale til Stortinget i forrige uke minnet oss om at det Russland som angriper Ukraina, også er vårt naboland.

For nitti år siden ble millioner av ukrainere sultet i hjel av Stalins Sovjetregime. Holodomor, som det kalles, er et av flere ubegripelige traumer Ukraina er påført av sine naboer opp gjennom historien. Dette er heller ikke første gang Ukraina utsettes for grusomme lidelser fra en russisk overmakt, drevet av politisk stormannsgalskap. Men måtte denne krigen bli den siste.

For sytti år siden skrev kronprins Olav: «Hvordan er det med alle de andre, store og små, som trenger hjelp?» . Vi plikter å spørre oss selv, hver dag, om vi gjør nok for å stoppe katastrofen i Ukraina. Både om vi stiller opp nok for de som flykter, og for de som ikke kommer seg unna de kriminelle russiske angriperne.