Gå til sidens hovedinnhold

«Vi ser en økende avstand mellom det sentrale politiske miljø og statsbyråkratiet»

Artikkelen er over 1 år gammel

Forsøk på å undergrave det beste ved vår naturressursforvaltning.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norsk velferd og norsksamfunnsutvikling er uløselig knyttet til våre naturressurser. Det gjelder både naturressursene i seg selv, men også hvordan vi forvalter dem, enten de er tatt i bruk eller besluttet vernet i en eller annen form. Naturressursene er som kjent grunnlaget, ikke bare for vårt friluftsliv og reiseliv, men også energiproduksjon og mineralutvinning. At det kan oppstå interessemotsetninger i hvordan vi skal utnytte våre naturressurser, hva som er riktig balanse og hvem som skal avgjøre eventuelle konflikter, sier seg selv.

Naturbasert reiseliv er ikke en oppfinnelse av vår tid. Det er en del av vår kulturhistorie at århundrets fremste norske landskapsmaler, I. C. Dahl, i første halvdel av 1800-tallet, åpnet verdens øyne for norske naturverdier. At Den Norske Turistforening ble stiftet allerede i 1868 bekrefter betegnelsen «naturressurslandet Norge». Norske naturverdier står også i dag sterkt i folks bevissthet, noe debatten rundt vindkraftutbygging viser. Sterkest er bevisstheten rundt verdien av egen natur. For Oslofolk er Nordmarka hellig, folk i Hardanger raste mot monstermastene og vindkraftutbygging reiser sterke følelser blant befolkningen i hele landet.

Vi har nasjonale og internasjonale rettigheter og plikter rundt vår naturressursforvaltning, både knyttet til eierskapet og til forvaltningen. Som ledd i utviklingen av menneskerettighetene, vedtok FNs generalforsamlingresolusjon 1803 (XVII) 14. desember 1962 «Permanent sovereignty over natural resources». Hvert folk og hver nasjon har permanent suverenitet over sine naturrikdommer og ressurser, og brudd på dette vil være i strid med FNs ånd og prinsipper. Tilsvarende rettsprinsipp er nedfelt i EUs Lisboatraktat og i EØS-avtalen artikkel 125. Den siste var et viktig argument for Norge i den kjente hjemfallssaken for EFTA-domstolen i 2007 og i vår påfølgendenasjonalisering av vannkraftsektoren, slik Stortinget i 2007 formulerte formålsbestemmelsen i vannfallrettighetsloven § 1: «Landets vannkraftressurser tilhører og skal forvaltes til beste for allmennheten. Dette skal sikres gjennom offentlig eierskap på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå.»

Det er alminnelig enighet om at det norske vannkraftregimet har vært en suksesshistorie og tjent landet godt. Det nasjonale eierskapet til naturressursene ble på 1960-tallet videreført til petroleumsressursene i havet. Men vannkraftregimet er også forvaltningen og fordelingen av vannkraftformuen. Særdeles fremsynte politikere med Johan Castberg i spissen fant det nødvendig å sikre det nasjonale eierskapet gjennom hjemfallsretten. Ordninger som rett til konsesjonskraft og konsesjonsavgifter for berørte vertskommuner for vannkraftutbygging, ble skapt av samme generasjon som skapte hjemfallsretten, og disse ordningene sammen med den lokale beskatningsretten har utvilsomt bidratt til å forme Norge. Castberg fant det «absolut urigtig» at man «tar værdierne ut av distriktene, tømmer landdistriktene og får deres værdier uten vederlag». Distrikts-Norge ville sett ganske annerledes ut uten vannkraftregimet. Dagens internasjonalt anerkjente nærhetsprinsipp, som kommer til uttrykk både i Grunnloven §49 annet ledd fra 2016 om lokalt selvstyre og i den nye kommuneloven, kan ses som en videreføring av den castbergske ånd.

En samlet energi- og miljøkomite vedtok i juni 2019 at det skal legges «svært stor vekt» på vertskommunenes syn på utbygging av vindkraft, og gjennom de siste femten årene har et overveldende flertall på Stortinget bedt om at en lokal beskatningsrett på vindkraft utredes.

Men hva skjer? Jo, til tross for det hundreårige historiske bakteppet med samfunnskontrakten som utnyttelsen av distriktenes naturressurser bygger på, fremmes gjentatte forsøk på å undergrave det beste ved vår naturressursforvaltning. I energimeldingen i 2015 ville man kvitte seg med konsesjonskraftordningen. Sanderud-utvalget (NOU 2019:16) ville skrote alle skatte- og konsesjonsordningene til vannkraftkommunene. Den eneste rene lokale beskatningsordningen som er igjen i vårt skattesystem -eiendomsskatt på stedbundne anlegg - er de senere år blitt kraftig uthulet og fremstår som en politisk hakkekylling, dette som følge av at eiendomsskatten også skulle gjelde for hus og hytter. Og når Olje- og energidepartementet skulle reparere alle manglene ved vindkraftregimet, som har ført til sterk lokalmotstand, presterer man i sommerens stortingsmelding om vindkraft å si at «hensynet til forutsigbare rammebetingelser» gjør at noen beskatningsordning for vindkraften ikke vil bli etablert. Samtidig som 60 % av dagens vindkraft allerede er på utenlandske hender! Skal skatteordninger etableres etterat alle investeringer er gjort? Det vil garantert føre til enda større protester!

Eksemplene på en naturressursforvaltning i vår tid (vind, oppdrett, mineraler mm) uten tanke på en reell lokal forankring - eller snarere med aktive forsøk på å avvikle den lokale forankringen - er flere. Stortingsflertallets ønske om en lokal beskatningsordning for oppdrettsnæringen er forkastet, og det nylig nedsatte Inntektssystemutvalget er bedt om å utrede om og hvordan kommunale inntektsordninger fra egne naturressurser kan omdannes til statlige overføringer.

Vi ser en økende avstand mellom det sentrale politiske miljø og statsbyråkratiet. Stadig oftere drives distriktsfiendtlige byråkratinitiativ tilbake etter krav fra berørte kommuner, stadig flere omkamper må kjempes for å gi det lokale selvstyret et reelt innhold i naturressursforvaltningen, og vertskommuners andel av verdiskapingen fremstår i stadig større grad som et skjørt byggverk. Dette er hovedgrunnen til at Naturressurskommunene har funnet sammen, og at interesseorganisasjoner for 200 distriktskommuner fremover vil tale med én stemme.

Vi trenger en prinsipiell tilnærming i Johan Castbergs ånd, og ikke en statsdirigert byråkratholdning i vår kommende naturressursforvaltning- til beste for hele landet.

Ordfører i Tysvær Sigmund Lier, leder i NPK og i Naturressurskommunene

Ordfører i Hammerfest Marianne Sivertsen Næss, nestleder i NPK

Torfinn Opheim, leder i LVK

Ordfører i Bykle Jon Rolf Næss, nestleder i LVK

Kommunestyrerepresentant i Lesja Hanne A Velure,leder i USS

Formannskapsmedlem i Flå, Tor Egil Buøen,nestleder i USS

Ordfører i Rana Geir Waage, leder iIndustrikommunene

Ordfører i Kvinesdal, Per Sverre Kvinlaug,nestleder i Industrikommunene

Formannskapsmedlem i Hemnes, Kjell-Idar Juvik,leder i Kommunekraft

Kommentarer til denne saken