I år er det 75 år siden de første Tysklandsbrigadene deltok i den allierte okkupasjonen av Tyskland. Siden den gang har mange, mange tusen nordmenn og -kvinner deltatt i utenriksoperasjoner på vegne av Norge.

De aller fleste kjenner til mest kjente oppdragene, som FN-styrkene i Gaza (UNEF) Libanon (UNIFIL), Bosnia (UNPROFOR) og Kosovo (KFOR), samt NATO-styrkene i Afghanistan (ISAF), Irak (MNFI) og Somaliakysten (Ocean Shield). Men det er mange, mange flere. Norge har veteraner fra flere titalls operasjoner i en rekke land over hele verden de siste 75 årene.

Det har vært en slags regel i Norges internasjonale etterkrigstilværelse at Norge stiller opp med personell til FN-operasjoner. Men en annen regel er dessverre den mangelfulle oppfølgingen, takken og anerkjennelsen svært mange av veteranene har måttet oppleve.

Hvorfor er det slik? Et svar tror jeg ligger i avgrunnen som finnes mellom vår fredelige etterkrigstilværelse her hjemme, pent innpakket i bildet vi har skapt av oss selv som humanitær og diplomatisk stormakt på den ene siden – og den utrygge, voldelige verdens realiteter på den andre. I Norge har vi ikke hatt et språk for krig og lidelse i etterkrigstiden, selvsagt med unntak av vår egen krigshistorie. Veteranenes historie har ikke passet inn, og selv om de har vært mange, har de vært i stort mindretall, ja, nærmest alene, når de kommer hjem – omgitt av mennesker som i mellomtiden har gått videre med sine fredelige liv.

Én ting er at hver og en av oss ikke har hatt forutsetningene for å forstå hva slags opplevelser og ofre de som har risikert liv og helse for Norge i utlandet egentlig bærer på. Men denne tendensen til å se vekk har også på et vis blitt en del av vår politikk og våre formelle systemer. Fra aviskommentatorer som hisset seg opp over at soldater bruker ordet «lekkert» når de greier å bekjempe en gruppe opprørere i Afghanistan, til et storsamfunn som lot Libanon-veteranene slite med de psykiske ettervirkningene helt på egen hånd.

Én gruppe har vært mer usynlig enn de aller fleste: De norske Kongo-veteranene, som tjenestegjorde i FN-operasjonen ONUC i landet fra 1960 til 1964. I alt 1173 nordmenn deltok, og mange av dem opplevde svært store påkjenninger i tjenestetiden: De ble beskutt, bombet, tatt som gisler av leiesoldater. Men de aller, aller færreste har hørt om dem.

Journalisten Erik Martiniussen har i flere år jobbet med dokumentarfilmen Kongoveteranene. Den stort sett helt ukjente historien om de mer enn tusen norske soldatene som bidro til FN-styrken for 60 år siden har engasjert ham i ei årrekke, og da han for et år siden satte i gang et spleiselag for å fullføre filmen, fikk han inn de siste summene som måtte til for å få fortellingen om kongoveteranene ut til et større publikum (her hører det for ordens skyld med at jeg bidro med en liten sum selv). Martiniussen har samlet arkivmateriale, snakket med en rekke veteraner, og gir oss i løpet av 94 minutter en lavmælt, men opprørende fortelling – både om FN-oppdraget i Kongo, om nordmenn som utviste stort mot i fredens tjeneste, og om stillheten og fortielsen som omga dem da de kom hjem.

Bare ved å gjennomføre dette dokumentasjonsarbeidet har Martiniussen derfor gjort et viktig bidrag til norsk offentlighet, av en type de norske myndighetene strengt tatt burde stått for selv, for lenge siden.

Men i tillegg har jo dette en viktig politisk side: Det er en vond side ved norsk historie at det så ofte er slik at de som har gitt mest for landet selv går videre, mens ildsjeler må løfte deres sak i fravær av heder fra det offentlige. Noe av småligheten veteranene opplevde er ikke til å begripe, som at de ble trukket for matpenger for dagene de fikk mat i fangenskap (!). Noe av det som gjør størst inntrykk, er å observere hvordan fortielsen de hjemkomne soldatene møtte fra Forsvarets side, underbygget deres egen fortielse, med det resultat at ingen snakket om dem. De fleste holdt tett, som ble forventet av dem, og dermed forsvant de norske kongoveteranene fra historiebøkene, og veteranene ble sittende alene, hver for seg.

I dette perspektivet er det verdt å nevne at «Kongoveteranene» har en slags søsterfilm i den svenske Kongoveteranerna fra 2014. I det store og hele forteller den en lignende historie, om unge soldater som med stor idealisme bidro til FN-styrker i fredens tjeneste, uten et hjemlig forsvar eller storsamfunn som ga dem god nok oppfølging eller anerkjennelse da de kom hjem. Men den store forskjellen er likevel at Kongo-oppdraget har en helt annen plass i svensk bevissthet (oppdraget ble opprettet i Dag Hammarskjölds tid som generalsekretær i FN) enn den norske.

Det skyldes nok både at langt flere svensker deltok i styrken (mer enn 6300), og at de mistet mange flere: Mens kun én nordmann mistet livet (filmskaper Martiniussen har skrevet at det er «et mirakel» at det ikke var flere), døde 19 svenske soldater.

I Martiniussens film gjør det inntrykk å se den svenske staten – representert ved kongen – hedre de svenske veteranene fra Kongo, som en kontrast til stillheten over 60 år her hjemme. Mens de svenske veteranene har vært mange nok til å kunne organisere seg og bygge et fellesskap, har de norske veteranene vært spredt.

Kongo-oppdraget er i det hele tatt knapt til stede i verken Forsvarets eller det offentlige Norges historieskriving, og så langt har både Forsvaret og Forsvarsdepartementet da også holdt en lav profil, trass i den nye filmen.

I juli kunngjorde forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) at regjeringen skal lage en ny tiltaksplan for veteraner. «Det er et stort ansvar som påligger oss som samfunn for å vise dem som har tatt risiko på våre vegne at vi setter pris på innsatsen», uttalte han, og det har han helt rett i: I sitt videre arbeid må staten sørge for at alle veteraner vet at de blir satt pris på. Det er påfallende og nedslående at heder til nordmenn som har risikert liv og helse i utenlandstjeneste så ofte er noe som nærmest må presses ut av storsamfunnet.

Dette handler ikke om å gjøre norske veteraner til ofre. Tvert imot: Ved å ikke godt nok se, og anerkjenne, innsatsen til menneskene som har deltatt i utenlandsoperasjoner for Norge, har vi alle også gått glipp av viktig kunnskap og erfaring i årene som har gått.

Mye har hendt siden norske soldater kom hjem til uinteresserte omgivelser på tidlig sekstitall. Men veteranene blir også eldre. Mange har gått bort allerede. De gjenværende kongoveteranene fortjener bedre behandling, og en ordentlig takk.