I dag orienteres medlemmene i formannskapet i Trondheim om arbeidet som gjøres mot ensomhet. Formannskapet ba om en utfyllende sak om dette i mars for to år siden, knappe to uker etter Norge ble stengt ned. Dette var politikerne i Trondheim fortjenstfullt allerede oppmerksomme på, og derfor skrev de i sitt vedtak at «koronakrisen, med redusert bevegelsesfrihet og krav til sosial distanse, kan føre til at flere opplever ensomhet og sosial isolasjon», og ba om at dette ble vektlagt.

Det gjorde de rett i, for utviklingen siden den gang er fullstendig nedslående. I sin rapport til formannskapet henter kommunedirektøren fram tall fra de nasjonale livskvalitetsundersøkelsene. De viser at folks tilfredshet med livet sank i både 2020 og 2021. Tallene er utvetydige. Andelen som oppgir «lav tilfredshet» øker, og andelen «høy tilfredshet» synker. «Basert på undersøkelsen i 2020 fant vi at livskvaliteten ble dårligere på noen indikatorer like etter at tiltakene ble innført», skriver SSB, som også påpeker at «en nedgang i tilfredshet med livet under koronapandemien er også funnet i andre undersøkelser i Norge».

Funnene følger alder. De mellom 18 og 24 har lavest tilfredshet, etterfulgt av 25-44-åringene. De to gruppene «skiller seg fra den øvrige befolkningen med en signifikant lavere gjennomsnittlig tilfredshet med livet».

Sykehus melder om flere barn og unge til behandling i barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) enn noen gang før. Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse har rett i at «den psykiske folkehelsa for barn og unge vil være preget av koronatiltakene lenge etter at de er historie. Vi må ta innover oss at hjelpebehovet er prekært nå».

Allerede i april i fjor oppsummerte en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe at «et mindretall, og da særlig i grupper som var utsatt fra før, har opplevd betydelige økte psykiske helseplager. Barn og unge i sårbare omsorgssituasjoner har vært særlig utsatt. Det er også en økning i bruk av alkohol blant de som hadde høyest forbruk fra før».

Summen av alt dette er en helt uakseptabel situasjon. Vi står foran tidenes tydeligst varslede folkehelsekrise. Men det er - forståelig nok - vanskelig selv for høykompetent statlig embedsverk (Helsedirektoratet og FHI) å holde blikket på mer enn én stor utfordring av gangen.

Tvert imot har vi opplevd en gradvis utglidning i begrunnelsen for inngripende smittevernrestriksjoner helt siden pandemiens start, og resultatet er at FHI og Helsedirektoratet i fullt alvor får seg til å erklære at pålagt hjemmekontor for alle er et «nokså lite inngripende tiltak».

Kun i en verden der de fleste venner og kolleger bor i romslige hus og tilhører en høyt utdannet og ressurssterk øvre middelklasse, er det å pålegge alle å jobbe hjemmefra et «lite inngripende» tiltak. Kravet om hjemmekontor kan bare fremstå «lite inngripende» dersom en er fullstendig klasseblind.

Rent bortsett fra å være et sterkt inngrep i det vi i normale tider anser som en helt selvsagt frihet, er to år av og på med hjemmekontortilværelse en belastning for tusenvis. Vissheten om at tiltaket kan være tvingende nødvendig av smittevernsårsaker må ikke få skape et inntrykk av at tiltaket er normalt, eller at det ikke har alvorlige konsekvenser på sikt for mange.

Dette er bare noen av eksemplene på hvorfor det må være et politisk ansvar å sørge for at ettervirkningene av pandemien får aller høyeste prioritet fremover. Blikket må heves. Stortinget må ta mer kontroll over de politiske prioriteringene i de neste fasene av pandemien, og ta ansvar for at perspektivene i pandemihåndteringen utvides etterhvert som pandemien også går over i en ny fase. Venstre-politiker Sveinung Rotevatn har derfor helt rett når han krever en helt ny tilnærming til hvilke koronarestriksjoner vi skal ha fremover.

Regjeringen har varslet en ny, langsiktig koronastrategi som skal legges fram i april. De omtaler den fortjenstfullt som en «leve med-strategi» - altså at planen er at vi skal leve med koronaviruset i den siste fasen av pandemien, fremfor å forsøke å slå det helt ned.

Det er bra. Men politikken har fortløpende vært på etterskudd gjennom denne pandemien, og er det fortsatt. Diskusjonene om hvordan vi skal leve med viruset over tid burde vært tatt for godt over et år siden. At nye situasjoner og virusvarianter kan oppstå uventet er ikke et argument for å la være å feste blikket på hva som skal skje i den andre enden av krisen. Dette fortjener både forrige og sittende regjering kritikk for.

Det langsiktige blikket trengs nemlig nettopp fordi så mange har måttet leve i usikkerhet og med en snikende, tiltakende følelse av meningsløshet i så lang tid. Fraværet av debatt om de langsiktige konsekvensene av pandemien - og den langsiktige håndteringen av den - har skapt en mangel på forutsigbarhet for organisasjons- og næringsliv, satt tusenvis av jobber i spill, og enda viktigere: Det har ført til at svært mange har måttet leve livene sine i en slags limbo-tilstand der de ikke vet hvordan neste år, og årene etter, skal bli.

Jeg tror det er vanskelig å overvurdere hva slags følger dette har fått for hverdagslivet til mange - og for hvordan offentligheten vår fungerer. At pandemien har en stor virkning på det meste av befolkningen er jo åpenbart. Alle som til stadighet må kjenne på at arbeidsplassen og -hverdagen er i spill igjen. Eller når en gjør seg klar for nok ei uke som permittert. Eller sitter der alene i hybelen, som ny student alene i en ny by. Eller på hjemmekontoret, igjen, og uten noen viten om hvordan dette ender og når. Eller som tenåring, som går inn i det femte (!) semesteret med helt unormale omstendigheter. Og uten de sosiale fellessarenaene, livet, arrangementene og hendelsene rundt oss som til vanlig utgjør en stor del av selve livet.

Helsedirektoratets og FHIs fikse idé om at hjemmekontor er «lite inngripende» forteller oss en del om hvordan perspektiver kan forskyve seg enormt på to år. Nå må perspektivene røskes på plass igjen.