Mens regjeringen trenerer i vei etter Høyesteretts dom om vindkraftverkene på Fosen, er det lite som tyder på at resten av det norske samfunnet tar de viktigste politiske sidene ved dommen inn over seg. Da risikerer vi å gjøre samme feil igjen – både i andre vindkraftsaker, og i prestisjefylte vei- og jernbaneprosjekter, som Nord-Norgebanen.

Om få uker er det et år siden Høyesterett slo fast at konsesjonene for Roan og Storheia vindkraftverk på Fosen var ugyldige. Årsaken var at utbyggingen krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Da dommen kom, trodde jeg den ville markere et tidsskille i forholdet mellom samene og storsamfunnet, og at dommen ville avstedkomme mye offentlig debatt, og kanskje også selvransakelse?

I alle fall skal jeg innrømme at dommen har medført det for min egen del. Var reindriftssamenes rettigheter en tilstrekkelig vektlagt del av den offentlige debatten om vindkraft på Fosen, fram til konsesjonene ble gitt i 2013? I ettertid må jo det innlysende svaret for absolutt alle – uansett hva en måtte mene om vindkraft generelt eller disse utbyggingene spesifikt – være et klart nei.

Så hvorfor snakker vi ikke mer om hva storsamfunnet må lære av høyesterettsdommen? Hvorfor er det ikke flere som reagerer på regjeringens sendrektighet med å forholde seg på skikkelig vis til dommen? Og kanskje aller viktigst for fortsettelsen: Hva bør dommen få å si for de fremtidige debattene om store utbygginger som kommer i konflikt med samiske rettigheter?

Staten har for å si det høflig valgt en subbende og somlende tilnærming, og når årsdagen for høyesterettsdommen kommer i oktober, vil vindkraftverkene ha duret og gått i ett år, på en ugyldig konsesjon, mens regjeringen «utreder» saken.

I juli omtalte statssekretær Elisabeth Sæther (Ap) dommen som «ei terskelavgjerd som seier at ein ikkje skal bli hindra i retten til å utøve sin kultur. Finn vi avbøtande tiltak som gjer at vi er innafor terskelen, er målet at ein skal ha vindkraft og reindrift på Fosen».

Med andre ord jobber staten med det utgangspunkt at en rekke andre tiltak enn å ta ned vindkraftverkene, så vidt kan få anlegget over på «rett side» av lovverket – trass i kraftige protester fra Sametinget.

Dersom en fordyper seg nok i juridiske spissfindigheter, og det alene, kan det hende dette er helt prima. Kan hende det også vil fungere: Kanskje finnes en kombinasjon av «avbøtende tiltak», økonomisk kompensasjon og erstatningsområder for reinbeitet som i sum gjør det mulig å hevde at samenes menneskerettigheter ikke lenger krenkes nok.

Men både i et politisk perspektiv og i et samfunnsperspektiv er jo det på siden av poenget – og i tillegg frarøver det oss alle muligheten til å la dommen gi oss den viktigste lærdommen.

Og lærdommen bør være at det norske storsamfunnet fortsatt tar for lett på konsekvensene store utbygginger har for landets urbefolkning. Fortsatt, trass i tidligere konflikter og kamper. Ved å gjøre det rette – selv om det virkelig koster – og stenge vindkraftverkene på Fosen, kunne det politiske Norge latt høyesterettsdommen markere et nytt kapittel i forholdet mellom samer og storsamfunn.

I stedet risikerer vi å gjøre dommen til et verkende symbol på hva vi fortsatt ikke har lært, og det på et vis som fullt ut illustrerer at det er forskjell på når menigmann tar seg til rette på tvers av storsamfunnets lover og regler, og når storsamfunnet gjør det på tvers av urfolks menneskerettigheter.

Det at den menneskerettslige beskyttelsen av urfolk kan forstås som en «terskelverdi», kan ikke innebære at en skal forholde seg til menneskerettighetene som noe en skal tøye så langt som mulig. I hvilke andre menneskerettighetsspørsmål aksepterer vi en slik politisk tilnærming? Skal vi innskrenke andre rettigheter i Norge så langt det lar seg gjøre uten at vi blir felt i internasjonale domstoler? Er det skalaen vi skal jobbe etter?

Saken viser at det ikke kan være opp til saksbehandlere i departement og enkeltstatsråder alene å gjøre disse vurderingene. Hensynet til urfolks rettigheter må være en langt mer integrert del av den offentlige debatten vi alle deltar i, på et langt tidligere tidspunkt. Høyesterettsdommen forteller oss ikke bare at vindkraftkonsesjonene er ugyldige, den forteller oss også at vi er mange som har sviktet i dette.

Selv er jeg en sterk tilhenger av bygging av mer fornybar energi i Norge – også på land. Ikke fordi jeg synes naturinngrep og visuelle forstyrrelser av landskapet er noe gøy, men fordi overgangen fra en fossil til fornybar energi krever energisparing, energieffektivisering – og dessverre også mer produksjon. Mange hensyn må faktisk vike dersom de menneskeskapte klimaendringene skal kunne stanses. Vi er, på et tidspunkt, nødt til å slutte å stille mer eller mindre ubevisste krav og forventninger om at fornybar energi og industri skal være snillere, hyggeligere og penere å se på enn all annen infrastruktur og industri.

Men muligheten for å få til dette, og greie å løse de konfliktene, ødelegges fullstendig dersom staten demonstrerer at man er villig til å forfølge absolutt alle muligheter for å slippe å bøye av, selv når stor urett er gjort. Å krenke folks menneskerettigheter stiller i en annen kategori enn alle andre innvendinger. Det er sørgelig å se at staten etter dommen ikke gir uttrykk for å forstå det.

Og hvilken tillit kan samene da ha til at fremtidige, store prosjekter lander bedre?

Det har for eksempel overrasket meg at ikke høyesterettsdommen har hatt mer å si for debatten om Nord-Norgebanen. Neste sommer leverer Jernbanedirektoratet sin konseptvalgutredning (KVU) for prosjektet. Banen, som uten tvil vil kunne ha enorm betydning for hele Nord-Norge (og som jeg selv har brukt min andel kalorier på å kjempe for opp gjennom årene) er først og fremst et storstilt næringsmessig, industrielt økonomisk utviklingsprosjekt. Ofte brukes klima som argument for bygging av banen, men den påstanden fortjener en mer kritisk tilnærming, og banen vil uansett som klimatiltak utgjøre det absolutt øvre sjiktet i pris per tonn co₂. Det vil ta flere tiår før klimaeffekten av å bygge banen er «spart inn».

Kostnadsmessig vil nok Nord-Norgebanen bli stadig vanskeligere å forsvare, etter hvert som norske politikeres kritiske sans til enorme samferdselsprosjekter med uviss oppside forhåpentligvis skjerpes i takt med langt strammere økonomiske tider for offentlig pengebruk. Av den grunnen alene bør mange av banens tilhengere med et åpent sinn se på prosjektet med nytt kritisk blikk når utredningen er klar.

Men det viktigste argumentet for å revurdere begeistringen for prosjektet, er nettopp lærdommene nevnt over: Et halvt å før høyesterettsdommen om Fosen i fjor, rykket Norske reindriftssamers landsforbund (NRL) ut og advarte sterkt mot bygging av Nord-Norgebanen. «Jeg vet ikke om jeg skal kalle det en katastrofe, men det er nok en belastning på en allerede truet næring», sa Ellinor Marita Jåma. «Det kommer til å bli vanskelig å i det hele tatt jobbe med rein i fremtiden og dette kan bety slutten på vårt distrikt», sa reindriver Per Mathis Oskal. Samtidig uttalte sametingsråd Silje Karine Muotka (NSR) at «Nord-Norgebanen blir det største naturinngrepet noensinne i samiske områder, og vi har ikke oversikt over konsekvensene for samisk næring og kultur».

I den pågående utredningen skal traseer vurderes på nytt, og i oppdraget inngår det å «gjøre en grundig gjennomgang av konsekvenser for reindriftsnæringen, samiske interesser og klima og miljø, i tillegg samfunnsøkonomi og kostnadsanslag».

Fosen-saken, og ikke minst etterspillet, forteller oss at kunnskap ikke er nok. Så når denne utredningen når offentligheten neste sommer, settes vi alle på en viktig prøve: Hva gjør storsamfunnet dersom både miljøkonsekvensene, kostnadene og ikke minst stemningen i det politiske flertallet tilsier bygging, mens konsekvensene for de samiske interessene forutsetter at staten presser seg så langt en greier opp mot «terskelen»?

Er det mulig å gjøre? Ja, det er det kanskje, i hvert fall opptrer staten for øyeblikket slik i Fosen-saken. Men er det klokt? Og, aller viktigst: Burde vi ikke vite bedre?

Ingenting ved statens håndtering av høyesterettsdommen på Fosen så langt, tilsier at vi kommer til å bestå den testen. Men vurderingene av enorme utbygginger av infrastruktur i områder som er av avgjørende betydning for samene, burde aldri igjen være de samme etter fjorårets høyesterettsdom.