Vi trenger politikere som ikke bare uttrykker stor forståelse for sau- og reindriftsnæringa

Oslo 20200607. 
Stortinget flagget med det historiske flagget den 7. juni, 115 år etter unionsoppløsningen.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Oslo 20200607. Stortinget flagget med det historiske flagget den 7. juni, 115 år etter unionsoppløsningen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Foto:

Av

Rovviltforlikene fra 2004, 2011 og 2013 er kompromiss, med mange selvmotsigelser og med et stort tolkningsrom for forvaltningen

DEL

MeningerSå er det på’n igjen. Det blir en blodig rovviltsommer (Trønder-Avisa 03.06.2020), Maktesløse sauebønder får ikke felle ulv (Trønder-Avisa 06.07.2019), Ekstrem rovdyrsommer (Trønder-Avisa 24.07. 2018). Slik kan vi går tilbake i Trønder-Avisa sine arkiver og finne oppslag år etter år, tiåretter tiår.

Rovviltskadeåret har sitt eget årshjul. Gaupeskader i Agdenes og Flatanger i mai, bjørn i Indre Namdalen i juni, kongeørn på Fosen i juli, jerv på Oppdal og i Verdalsfjella i august, jerv i reinbeiteområdene i vinterhalvåret og mye, mye mer. Slik gjentar det seg år etter år, tiår ettertiår.

I 2008 ble jeg valgt inn i den regionale rovviltnemnda for region 6 (Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal). Siden den gang har jeg vært så heldig å få følge rovviltforvaltninga tett, både i Trøndelag og resten av landet. Det har vært både lærerikt og frustrerende. Jeg har fått møte hardtarbeidende beitebrukere, engasjerte miljøforkjempere og flinke folk i organisasjoner og forvalting. I Trøndelag har jeg erfart et stort engasjement og utrolig mange mennesker med mye kunnskap om beitenæring, rovvilt og rovvilt- og utmarksforvaltning.

Rovviltnemndas oppgave

Rovviltnemnda har hovedansvaret for forvaltning av rovvilt i regionen og skal utøve Stortinget og regjeringens føringer i rovviltpolitikken. Nemnda skal ivareta den todelte målsettingen, med bærekraftige rovviltstammer og forutsigbarhet for beitenæringene. Den skal utarbeide forvaltningsplan, fastsettelse av kvoter for lisens- og kvotejakt, samt føre en tydelig soneforvaltning.

I den perioden jeg var medlem og leder av rovviltnemnda greide vi ikke å gjøre jobben vår godt nok. Konfliktene mellom beitedyr og rovvilt er fortsatt store. De årlige tapene av sau og lam på beite er formidabelt og reindriftsnæringa opplever store tap både sommer og vinter. Bestanden av jerv og gaupe ligger langt over bestandsmålet, mens man ligger under bestandsmålet for bjørn.

… men rovviltnemnda prøvde!

Hvert år vedtok nemnda en kvote for gaupejakt slik at bestanden skulle kom ned mot bestandsmålet, men ble overprøvd av departementet gang etter gang. Siden 2008 har Klima- og miljødepartementet (KLD) redusert nemnda sine vedtak om gaupekvote i 10 av 12 år. Alle ganger med den begrunnelse av at kvotene måtte reduseres fordi; Rovviltnemndas vedtak for jakt på gaupe i region 6 med storsannsynlighet vil kunne redusere bestanden til under bestandsmålet på 12 årlige familiegrupper av gaupe. I denne perioden (2008-2020) var det kun i 2013 at gaupebestanden i region 6 var under bestandsmålet.

Behandlingen av rovviltnemndasvedtak om kvote for lisensfelling jerv viser samme mønster, hvert år påklaget og flere år redusert etter avgjørelse i KLD. Men i perioden 2008-2020 var det kun i 2017 at jervebestanden i region 6 var under bestandsmålet.

For bjørn, derimot, har region 6 ikke nådd bestandsmålet på 3 årlige ynglinger. I perioden 2012-2017 viste bestandsberegninger at bestanden varierte mellom 1,8-2,1 yngling (mellom 31-35 individ). I disse 6 årene var det en total avgang på 9 bjørner. Enten ved skadefelling, påkjørsler eller annet. Alle var hannbjørner. Og det er ikke mangelen på hannbjørner som har gjort at vi ikke har nådd bestandsmålet.

Uansett hva rovviltnemnda eller andre forvaltningsorgan hadde gjort i denne periode, uansett om forvaltningsområdet for bjørn strakte seg helt ut til Norskehavet hadde vi ikke kommet nærmere bestandsmålet. Nei, de trønderske bjørnene er individer som lever i randen av en populasjon med sitt senter i Midt-Sverige. Dette må snart forvaltningen ta på alvor og ikke fortsette å prøve på å dytte flere bjørner inn i bjørnesonen i Indre Namdalen. Men snarest gjøre slik det står i Rovviltforliket (2011); "Flere av våre rovdyr er en del av større skandinaviske stammer, forlikspartene ser det som naturlig å samarbeide med våre naboland om forvaltningen av relevante rovdyr."

Tydelig geografisk soneforvaltning (prioriterte beiteområder og prioriterte rovviltområder) er også et av virkemidlene for å oppnå målene i rovviltpolitikken. Det er fastslått i rovviltforskrifta (§ 6),rovviltforlikene og forvaltninga både regionalt og nasjonalt, i alle fall på papiret. Min er erfaring er at når det gjelder praktisk handling så ser det ut til at soneforvaltninga har svært liten betydning. Beitenæringa i grenseområdene til bjørnesonen har fått kjenne det på kroppen i mange år.

På tross av hyppige besøk av politikere og forvaltere som sier de forstår situasjonen, skjer det ikke uttak av bjørn som gjør skade. Beitebrukerne i området går nok også i år, som i fjor, en krevende rovviltsommer i møte. Det er i alle fall forutsigbart.

Hvordan kunne vi ha lyktes? Vi burde ha fått mulighet til å utøve den regionale rovviltforvaltninga. Med den lokalkunnskapen som er i beitenæringene, med konstruktive dialoger med næring- og miljøorganisasjoner og ikke minst med utrolig dyktige fagfolk hos Fylkesmannen og i kommunen hadde vi hatt de beste muligheter for å lykkes. Jeg har ennå til gode å møte de som ikke aksepterer de gjeldende bestandsmål for rovvilt så lenge individer som gjør skade på sau og rein blitt tatt ut raskt. Det burde være et godt utgangspunkt for å gjennomføre en forvaltning som reduserte konfliktene.

Hva må så gjøres? Miljødirektoratet og Fylkesmannen burde absolutt ha brukt handlingsrommet sitt bedre for å redusere konfliktnivået. KLD og klima- og miljøministeren burde ha lyttet mer til lokal kunnskap og hensyntatt de vedtak som er fattet av de regionale rovviltnemndene. Landbruksmyndighetene burde absolutt ha tatt en sterkere rolle for å ivareta den todelte målsetninga.

Men jeg mener vi må slutte å rette all kritikk mot statsrådene, departementene, Miljødirektoratet og Fylkesmannen for manglende måloppnåelse i rovviltpolitikken. De utfører sine oppdrag på vegne av Stortinget og regjering. Det er Stortinget som må ordne opp! Rovviltforlikene fra 2004, 2011 og 2013 er kompromiss, med mange selvmotsigelser og med et stort tolkningsrom for forvaltningen. Hvis Stortinget mener at den situasjonen man ser gjentar seg år etter år er uakseptabel, må de ta ansvar. Er det ikke nå på tide at Stortinget bruke handlingsrommet i Bernkonvensjonen, vektlegge ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter, ta konvensjonen om biologisk mangfold (Rio-konvensjonen) på alvor, og utformer en tydelig rovviltpolitikk slik at dyrelidelsene en dag kan ta slutt?

Det pålegger et stort ansvar på de som sitter på Stortinget og de som nå lar seg nominere til Stortinget for kommende periode. Vi trenger politikere som ikke bare uttrykker stor forståelse for sau- og reindriftsnæringa sine utfordringer med rovvilt i lokalpressen og i den kommende valgkampen, men også å stemme slik de sier når de sitter i Stortingssalen. De 169 folkevalgte på Stortinget kan ikke lengre sitte stille, la debatten gå uten å delta, og la disse dyrelidelsene og avviklingen av beitenæringer fortsette videre år etterår, tiår etter tiår.

Artikkeltags