Gå til sidens hovedinnhold

Vil vi overlate demokratiet til de profesjonelle politikerne?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva er det i så fall som er mer demokratisk ved det?

Disse tilsynelatende helt uaktuelle spørsmålene er blitt aktualisert ved at Civitas Kristin Clemet har reist spørsmålet om partienes rett til å blande seg inn i deres respektive folkevalgtes arbeid: «Selv partiene må underlegge seg normale demokratiske prosesser og innse at de ikke står over landets nasjonalforsamling» skriver hun, og fortsetter med spørsmålet «…med hvilken rett kan et partiorgan kortslutte en behandling i Stortinget?».

Hun er flink til å fremstille sakene i sitt eget lys, det skal hun ha.

Les også

Selv partiene må underlegge seg normale demokratiske prosesser og innse at de ikke står over landets nasjonalforsamling

Bakgrunnen er altså at Fremskrittspartiets landsstyre, som er det høyeste organet i partiet mellom landsmøtene, har vedtatt hva som er Fremskrittspartiets ruspolitikk. Fremskrittspartiet har selvfølgelig ikke kortsluttet Stortingets arbeid med rusreformen. Partiet har derimot fastslått hva som er partiets egen politikk på det aktuelle området. Det er det Clemet reagerer på. Som om hun skulle ha noe med hvordan Fremskrittspartiet avgjør hva som er Fremskrittspartiets politikk?

Det er ikke mulig å forstå Clemets forferdelse, eller diskusjonen om forholdet mellom de folkevalgte og deres partier, uten en viss kjennskap til historien og de ulike partienes kultur.

Vårt politiske system, herunder valgsystemet, er en arv etter Eidsvollsforsamlingen og etableringen av Stortinget i 1814. De første 70 årene hadde vi ikke partier. Det var for mange også idealet. De folkevalgte skulle nyte sin (egentlig din) allmenne tillit i fred for «partivesen» og de skulle stå fritt og tenke fritt. (Det forhindret selvfølgelig ikke at det fantes både sosiale og politiske lojalitetsbånd mellom representantene. Politiske maktkamper var ikke i sitt vesen annerledes den gangen. De var bare mer ukjent for velgerne.)

Denne tanken stod sterkest blant dem som etablerte partiet Høyre. Partiet ble etablert som en dyd av nødvendighet og i protest mot etableringen av Venstre. Begge disse partiene ble etablert på og fra Stortinget. Etter dette har de aller fleste stortingsrepresentanter som noensinne er valgt, vært valgt som representanter for partier. Partier med ulike kulturer og ulike vedtekter.

Jeg kan fortelle Kristin Clemet at Høyres vedtekter og partikultur ikke på noen måte er en obligatorisk norm for andre partier, selv om jeg er forberedt på at hun vil bli sjokkert over å lese dette. Det jo nærliggende å undres over hva Clemet tenker om det å være representant for et parti – og hva det å representere noe eller noen egentlig betyr? Er det bare en slags logo man har valgt å bruke, eller indikerer uttrykket representant en forventning om faktisk å representere noen?

Arbeiderpartiet er Høyres historiske motpol. Ikke bare i politikk, men også i partikultur og tradisjoner. I Arbeiderpartiet ser vi på de folkevalgte som redskap for partiets velgere, dets medlemmer, organer og politikk. Ikke omvendt. I Høyre er det derimot mer omvendt. Der er kulturen mer at partiet er et redskap for de folkevalgte. En slags fanklubb og apparat for utdeling av ballonger og brosjyrer – hvis eneste egentlige politiske oppgave er å vedta partiprogrammet og nominere kandidater.

De politiske partiene er private organisasjoner. De eies og drives av medlemmene – eller hva nå vedtektene måtte si om dette. De styrer seg sjøl, og det er en fordel at de for lov til å vise at de klarer akkurat dette om vi skal ha tillit til at de også skal kunne styre samfunnet. Dette er på ingen måte ukjent for velgerne – og velgerne velger. De vet at hvis de stemmer på Arbeiderpartiet, så stemmer de på et parti med 50 000 medlemmer, der tusenvis er løpende engasjert i demokratiet. Stemmer de på Høyre så stemmer de på en allianse mellom dem som måtte bli valgt fra Høyres ulike lister, og der medlemmene i Høyre kun involveres en gang hvert fjerde år. For å male med veldig bred pensel.

Personlig er jeg glad for at i Arbeiderpartiet så står det partiorganisasjonens ulike organer fritt til enhver tid å fatte politiske vedtak og på den måten fastslå hva som er partiets politikk. Dette gjelder i rikspolitikken, i fylkene og i kommunene. Jeg for min del hadde heller ikke giddet å bruke 35 år av livet mitt i Arbeiderpartiets organer hvis dette var helt apolitiske organer, men folk er forskjellige.

Kristin Clemet mener i sin villfarelse at denne kulturen griper inn i Stortingets, eller for den saks skyld kommunestyrets behandling av sakene. Det gjør den jo ikke. Den bare fastslår partiets politikk. Hvem andre enn partiet skulle gjøre det?

Har vi en kultur i Arbeiderpartiet for at våre representanter følger partiets politikk, selv når de er uenige i den? Ja, men det skjer hele tiden i Høyre også. Det er bare langt færre som har mulighet til å være med på å avgjøre om hva som er Høyres politikk.

Så er det selvfølgelig også sånn at dersom du ofte, eller i kritiske øyeblikk, velger å representere deg selv i stedet for partiet ditt, så kan det være du vil oppleve synkende popularitet og at du ikke blir renominert. Vi har jo ikke andre sanksjonsmidler enn det – og det er viktig. Her er det jo en vesentlig forskjell på FrP og Arbeiderpartiet. Carl I. Hagen tok i sin tid til orde for at partiene burde kunne bytte ut representanter de ikke var tilfredse med, eller som (derfor) meldte seg ut av partiet i perioden.

Det ville aldri noen i Arbeiderpartiet funnet på å tenke. Det går jo ikke i et demokrati. I Arbeiderpartiet ville vi heller aldri behandlet en sak i partiet uten at den som hadde ansvar for den i utgangspunktet fikk lov til å legge frem sitt syn.

Clemet vil antakelig hevde at man er representanter for velgerne mer enn for partiene. Men det er altså en anakronistisk tvangstanke fra 1800-tallet. Det står A, H, Sp, V og liknende bak politikernes navn. Det står ikke «fiskerne på Jæren» eller «akutt begeistring i Østerdalen.» Det er heller ikke noen motsetning mellom å representere velgerne og partiene. Både i vårt og i forrige århundre har velgerne først og fremst stemt på partier. Kanskje også på statsministerkandidater – men i liten grad på fylkesvise 2. og 6. kandidater – eller på tilfeldig møtende vararepresentanter.

Kommentarer til denne saken