11. oktober vant samene i to reinbeitedistrikter en svært klar seier i Høyesterett i saken om hvorvidt vindkraftverkene Roan og Storheia truer deres rettigheter som urfolk.

Nå har staten, ved Olje- og energidepartementet, snart brukt tre måneder på å finne ut hva dommen skal bety. Det bør være mer enn nok tid. Det er intet tolkningsrom i denne dommen for å komme til noen annen konklusjon enn at vindmøllene er ulovlig satt opp. Da må de rives.

I motsetning til lagmannsretten, kom Høyesterett til at samiske rettigheter er krenket i henhold til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Heller ikke i lagmannsretten var det tvil om at utbyggingene gir vesentlige konsekvenser for reindriften - rett og slett fordi dyrene unngår områdene med vindmøller, og dermed ikke får spist nok. Men der lagmannsretten så en utstrakt bruk av vinterfôring som et tilstrekkelig avbøtende tiltak, har Høyesterett kommet til at denne ordningen kulturelt vil innebære så store endringer at de krenker samenes rettigheter. Ordningen det var snakk om, hvor halve reinflokken i 90 dager hver vinter skal leve i en forholdsvis liten innhegning er ikke prøvd ut i Norge, og har praktiske utfordringer, skriver Høyesterett. Og «det fremstår usikkerhet om et slikt opplegg er forenelig med reineiernes rett til å utøve sin kultur».

Det er ingen sjeldenhet i Norge at noen bygger bygg eller anlegg de ikke hadde lov til. I kommunene skjer dette hver eneste dag - i form av hytter, gjerder, skur eller andre ting - uten å søke, eller uten å følge planer som er godkjent. Hvis det offentlige oppdager feil som er gjort, kan du slippe unna med en klekkelig bot om du er heldig. I mange tilfeller må du rett og slett rive bygget.

Sånn er det på en måte på Fosen også. Forskjellen, som gjør saken enda verre, er at Staten er den egentlige motparten for samene. Det er konsesjonen som ble gitt av NVE i 2010, og som Olje- og energidepartementet opprettholdt i 2013, som er overtrampet mot de samiske rettighetene - ikke byggingen og driften Fosen Vind har stått for.

Høyesterett sier i praksis at staten Norge nok en gang har begått et overtramp mot samene som folk. Rent juridisk er dette langt mer alvorlig enn om det «bare» var plan- og bygningsloven vi diskuterte. Det er ingen tvil i dommen om at vindmøllene hindrer samenes rett til å være samer. For samene er det dermed heller ikke spørsmål om størrelsen på erstatningen - og de fleste vil nok også forstå at de ikke anser sin egen kultur å være «til salgs». Juridisk er det bare én utvei, nemlig å rive anleggene, for statens regning.

Så er det enda en dimensjon her, den politiske. Saken startet med et politisk styrt vedtak, og den må slutte der.

I godt over 10 år har en liten gruppe samer og deres støttespillere kjempet i tung motbakke mot et byråkrati og sterke næringsaktører, som hele veien har brukt harde virkemidler for å sørge for at tilsynelatende lovlige vedtak ble gjennomført. Dommen visker ut alle forutsetninger som har ligget til grunn for den offentlige debatten om vindkraftverkene. Den sier at samene som aksjonerte da anleggsmaskinene skulle begynne - maskiner som ble eskortert av politi som ble innleid på utbyggers regning - hadde rett. Nå er det på tide å endre politisk innfallsvinkel på denne saken. Dommen er så tydelig at samene fortjener noe annet enn sendrektighet og lupeleting for å finne smutthulene - inkludert hensynet til grønn omstilling - så man slipper å rive.

I stedet fortjener disse menneskene nå fred - og et storsamfunn som setter et verdig punktum for dem.